Anmeldelse

Kunsthåndverket har albuet seg plass

I et drøyt tiår med rivende teknologisk utvikling i verden generelt, har et helt annet type strømdrag gjort seg gjeldende i kunsten. Det blir tydelig på den 44. Tendenser-utstillingen i Galleri F15.

Hedvig Winges verk "Porcelain piece" i forgrunnen og Gudjon Ketilssons verk "Poem 1-2" på veggen i bakgrunnen

SKJØR NATUR: Hedvig Winges «Porcelaine piece» i forgrunnen og Gudjon Ketilssons «Poem 1-2» i bakgrunnen er eksempler på verkene som tematiserer naturens skjønnhet og sårbarhet, og menneskets påvirkning på, og utnyttelse av jordens ressurser.

Foto: VEGARD KLEVEN / Galleri F15
Kunst

«Earth, Wind, Fire, Water»

44. Tendenser-utstilling

Galleri F15

16.juni til 4.oktober 2020

Smarttelefon-teknologien ble for alvor allemannseie etter 2010, og i dette tiåret har vi kunnet iaktta hvordan nye produkter i en rivende fart har skapt flunkende nye behov. Til en viss grad speiler disse store omveltningene seg i kunsten, men det er ikke high-tech-kunst eller skjermbaserte VR-prosjekter som har dominert kunstscenen på 2010-tallet, verken på verdensbasis eller her hjemme.

Tvert imot.

Hva som har gjort seg gjeldende er en bevegelse som manifesterer seg som en sterk lengsel mot det håndlagede, det langsomme og det kunstferdige.

Dette tiåret har stått i kunsthåndverkets tegn.

Trenger ikke heve stemmen

På kunsthåndverk-mønstringen Tendenser, som nå gjennomføres for 44. gang på Galleri F15 på Jeløya, slår det meg at det heldigvis ikke er behov for forsvarstekster for Kunsthåndverket lenger. Det behøver ikke lenger heve stemmen for å få plass.

Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen

EN INSTITUSJON: Tendenser på Galleri F15 er en institusjon i norsk kunstliv. Etter Høstutstillingen og Nordnorsken er det den utstillingen med lengst fartstid.

Foto: Galleri F15

Her på berget var dette i grunnen en ganske overraskende vending: Helt fra den lammende teoribølgen på 1990-tallet ble alt som har smakt av håndverk betraktet som utrendy og «kjerringaktig». Kjerringaktig fordi man opplevde kunsthåndverk som knyttet til kvinnen, noe som i sin tur – trist nok – var med på å gi det en lavere status.

Men gjennom 2010-tallet har den materialbaserte kunsten albuet seg plass side om side med billedkunsten. Materialitet, sanselighet og stofflighet ble rett og slett «in».

Hybrid

Denne vendingen er ingen forbigående trend, den er et tidssymptom. De nordiske kunsthåndverkerne som utgjør årets Tendenser, med navnet «Earth, Wind, Fire, Water», er heller ikke opptatt av å utforske kunsthåndverkets status. Utstillingen kretser om det vi kan kalle «Klimakunst». Verk som på ulike måter tematiserer naturens skjønnhet og sårbarhet, og menneskets påvirkning på, og utnyttelse av jordens ressurser.

veggmaleriet «These prosesses include plasticity, mutualistic symbiosis and extinction» av Alma Heikkila

KLIMAKUNST: Dagslyset siver inn gjennom det halvgjennomskinnelige veggmaleriet til Alma Heikkilä og får det til å gløde, noe som gir verket et neste undersjøisk preg.

Foto: Petter Bjørang

Et slikt eksempel er Alma Heikkiläs «These prosesses include plasticity, mutualistic symbiosis and extinction» som er en skimrende grønt veggmaleri bestående av en polyesterduk spent opp foran hele den ene vindusveggen. Med pigmenter og blekk og med teknikken akrylpolymer har hun skapt et uttrykk som får oss til å tenke på mikroorganismer og bakterier. Dagslyset siver inn gjennom den halvgjennomskinnelige flaten og får den til å gløde, noe som gir verket et neste undersjøisk preg. Her finner vi elementer som gror på lerretet som sopp eller skjell.

Et annet svært sanselig verk er Hedvig Winges «Porcelaine piece» som er laget på stedet. Her har hun spent opp et laken mellom gulv og tak og siden tømt porselenleire over. Verket er en ren hybrid der tekstilen henspiller på klassisk keramikk, mens den også har noe malerisk, noe skulpturelt, og noe arkitektonisk ved seg.

Hedvig Winges verk "Porcelain piece"

HYBRIDKUNST Hedvig Winges verk «Porcelaine piece» er en ren hybrid; Tekstilen henspiller både på klassisk keramikk, men den har også noe malerisk, noe skulpturelt, og noe arkitektonisk ved seg.

Foto: Petter Bjørang

De tunge foldene fører tanken til den greske antikkens kunstferdige våtdraperier i Athena Nike-tempelet på Akropolis. Men tross denne åpenbare tyngden har uttrykket også en letthet som får meg til å tenke på et laken som henger til tørk i solgangsbrisen.

Naturens lyrikk

Gudjon Ketilssons «Poem 1-2» fascinerte meg dypt. Verket består av grener og kvister hengt opp på veggen.

 Gudjon Ketilssons verk Poem 1-2

NATURLYRIKK: Gudjon Ketilssons verk «Poem 1-2» består av grener og kvister hengt opp på veggen. Ved første øyekast ser det ut som om de danner en tekst.

Foto: Petter Bjørang

Ved første øyekast ser det ut som om de danner en tekst. Men skriften er horisontal, fremstår derfor som fremmedartet og førlatinsk, og noe vi umiddelbart forstår at vi ikke uten videre kan tyde. Teksten ser ut som gammelhebraisk eller gammelsemittisk. Ved andre øyekast blir det imidlertid tydelig at nettverket av grener ikke uttrykker noen mening uansett hvilke tungemål man mestrer eller skriftinnsikter man besitter.

En tekst består som kjent av stadig nye sammenstillinger av et antall tegn som betegner et begrenset antall lyder, men her er det få eller ingen gjentakelser. Selv om det abstrakte nettverket av grener ikke kan dechiffreres, kan kanskje dette naturdiktet henspille på en eldgammel forestilling om at vinden hvisker sine egne fortellinger i tretoppene.

Tilfeldighetsmusikk

I den brede og mektige trappen opp til annen etasje finner vi Stian Korntvedt Ruuds «Clock #3» som er en slags veggskulptur bestående av knøttsmå cymbaler i messing, stål og kobber. Med jevne mellomrom slippes en trekule ned i skulpturen. Den danser og spiller seg ned gjennom nettverket av klangelementer.

Stian Korntvedt Ruuds verk «Clock #3»

SPILLENDE SKULPTUR: Trekuler lager en spinkel og vakker melodi i kunstverket «Clock #3» av Stian Korntvedt Ruud.

Foto: Petter Bjørang

Korntvedt Ruud, som er dypt fascinert av produksjonsteknikker og avansert teknologi, har slik skapt et musikkinstrument som spiller av seg selv, den vakreste tilfeldighetsmusikk.

Og mens jeg lytter til den spinkle og vakre melodien, grubler jeg igjen på dette: Hvordan kan det håndverksbaserte oppleves som relevant i en virkelighet der håndverk spiller en så marginal rolle? Jeg tror det handler om at den materialbaserte kunsten vekker en nostalgisk lengsel i oss, den representerer noe fysisk, sanselig og autentisk som vi opplever som langt på vei tapt i vår skjermbaserte virkelighet.

Uansett er «Earth, Wind; Fire, Water» en av de aller fineste versjonene av Tendenser jeg har sett!

Anbefalt videre lesing:

Stillbilde fra distriktsnyhetene for Oslo og Viken den 9. juni 2020.

Se TV-reportasjen fra Galleri F15.