For ordinært fra Hannah Gadsby

Terningkast 3.

Australske Hannah Gadsby lanserte i 2018 det som skulle bli en av de mest omtale standup-settene de siste par årene: «Nanette».

Showet utfordret etablerte oppfatninger om hva standup kunne være, og det glitrende manuset vant både en Emmy og en Peabody. Gadsbys entré i humormiljøets dagligtale var med andre ord like plutselig som den var kraftig, og nå er hun tilbake med sin andre Netflix-special (men sitt tiende soloshow), «Douglas».

Smart metode

I «Douglas» er Gadsby rask med å anerkjenne at «Nanette» traff både hardere og bredere enn hun hadde regnet med, og at suksessen var overraskende. I åpningsminuttene er hun derfor opptatt av å styre publikums forventninger, og tilbyr seg derfor å gå gjennom forestillingen steg for steg på forhånd. Her blir vi varslet om hva som kommer, på ganske detaljert maner. En ganske smart metode, for når showet så begynner, blir omtrent hver vits for en callback å regne.

Hannah Gadsby er fortsatt den energiske pessimisten. Hennes amerikanske publikum er de første til å smake hennes australske vrede, formidlet med et tempo selv legenden Bippe Stankelbein hadde vært misunnelig på.

Jeg har aldri vært spesielt begeistret for den tilsynelatende utbredte tanken om at det å snakke raskt er en form for humor i seg selv, men i «Nanette» hadde Gadsby stort sett materialet til å gjøre det morsomt nok.

Slik er det dessverre ikke alltid i «Douglas».

Demonterer patriarkatet

I første del er det språkforvirringer mellom amerikansk og australsk engelsk som skal til pers, men akkurat dette er litt for forutsigbart. At ordet «fanny» betyr noe annet i Australia enn i USA virker likevel å være nok for det amerikanske publikummet, som tross alt ler seg fillete av at noen fra et annet land roper «mate».

Mer interessant er det når Gadsby radbrekker den erkemannlige forestillingen om at alle kvinners personlighet på mirakuløst vis er bygget opp av menstruasjonssyklusen deres. Noen av hennes beste poenger kommer i forbindelse med hennes verbale demontering av patriarkatet.

Gadsby har en særlig god evne til å latterliggjøre de mest konservative kjønnsrolle-fanatikerne, et tema som fortsatt virker uutnyttet i standup-sammenheng. Der vitsene hennes om hunder som går med sko ikke akkurat revolusjonerer sjangeren, er hennes hardtslående observasjoner av kjønnsroller nesten alltid både ferske og morsomme.

Gadsby, som er utdannet kunsthistoriker, ironiserer over haterne som kalte «Nanette» et foredrag ved å ta oss gjennom en PowerPoint av ulike renessansemalerier der mennene selvsagt er grandiost og pompøst representert som nådegaver, mens kvinnene er pene og pyntelige statister som holder gjenstander de venter på at menn skal navngi («Alt er oppkalt etter menn»).

Stilen stopper brodden

Uten å sammenligne for mye med «Nanette», er «Douglas» et show der de seriøse temaene sammenflettes mer med vitsene.

«Douglas» inntar en mer tradisjonell form, uten at det nødvendigvis hjelper de viktige budskapene. Det samme ektefølte sinnet, blant annet over urettferdigheten som rammer personer i LGBTQ+-miljøet, er like fullt til stede. Men Gadsbys tidvis tørrvittige stil med rask tale og enkle ordspill tar noe av den glitrende brodden av det hele.

Som tradisjonell standup-komedie er dessuten «Douglas» sjeldent noe mer enn ordinært, der hun tar opp klassiske observasjonskomiske temaer som golf, Waldo fra «Where’s Waldo» og steinalderdietten uten å tilføre spesielt mye nytt.

I tillegg tror jeg Gadsby hadde så mye på hjertet under forberedelsene med «Douglas» at resultatet ble temmelig rotete dramaturgisk. Her sparkes det i alle retninger, og uten noen særlig form for sammenheng mellom de ulike delene.

Vil for mye

Hannah Gadsby er best når hun utfordrer sjangeren, og er for eksempel i verdensklasse når hun drar oss gjennom høyrenessansen i lys av dagens patriarkat. Dessverre er «Douglas» kanskje for tematisk ambisiøst, kanskje har det for mange høner å plukke, eller for mye å bevise til haterne.

Showet prøver å bite over mer enn det klarer, mye på grunn av et stort sett temmelig ordinært materiale og kaotiske struktur. Kanskje var «Nanette» for friskt i minne hos meg, men det må være lov å håpe på mer enn dette.

Anbefalt videre lesing: