Djevelsk bra

Velkommen til Sanctuary.

En verden befolket av demoner, monstre, varulver, mutilerte lik strødd rundt omkring, vampyrer, gigantiske skorpioner, påler med bloddryppende hoder, spøkelser, grotter med vegger av tentakler, elver av blod og hauger av gørr.

Dette er menneskehetens fristed, må vite.

En verden skapt av spillets glimrende og apokalypse-sultne antagonist Lilith: «daughter of Hatred. Mother of Sanctuary.»

Hvis du synes alt dette høres litt ... vel, mye ut, så er du ikke alene om det.

«Diablo IV» er et maksimalistisk sirkus for alt som er ondt og slemt. Litt i gate med Otto Jespersens Baron Blod, kanskje.

Det er du som er sirkusdirektør her. En drapsmaskin som bokstavelig talt moser deg gjennom tusenvis av monstre.

Digert puslespill

Slakten ledsages av en historie av ymse kvalitet. Den går jevnlig fra platte transportetapper til storslagne høydepunkter.

Men så er det ikke historien som er poenget her.

«Diablo IV» er et digert og vakkert puslespill av ferdigheter, rustning og våpen. Et spill om tall og data, på en måte.

Du har fem forskjellige klasser å velge mellom. Alle fem har et stort ferdighetskart hvor du velger rollefigurens egenskaper.

Kombinasjonsmulighetene er bortimot uendelige.

Våpen, rustning, ringer og smykker har hver sine ferdigheter, og jobben blir å finne kombinasjoner som forsterker egenskapene til rollefiguren.

Målet er å bygge den ultimate monsterslakt-maskinen.

Noe som krever både tålmodighet, mye jobb og kreativitet. Veien opp til level 100 er lang, seig og preget av eksperimentering, jevnlige forbedringer og mange eureka-øyeblikk.

Euforiske belønninger

Belønningen du får av innsatsen din er selve hjertet i opplevelsen.

Følelsen av å valse over horder av fiender på ekstremt spektakulært og effektivt vis er en gave som aldri slutter å gi.

Det er noe smått euforisk når du blir belønnet med den perfekte hjelmen. En øks du har jaktet lenge på. Et smykke med nøyaktig de egenskapene du trenger.

Jeg har vært bekymret for hvor lenge «Diablo IV» kom til å være gøy. Etter mange titalls timer er det gledelig å kunne melde at kosen holder seg stabilt på et svært høyt nivå.

Både når jeg spiller alene, og spesielt når jeg spiller sammen med venner.

Introduksjonen av en diger, åpen verden er også flott.

Det har blitt en slags hybrid mellom de tidligere «Diablo»-spillene og «World of Warcraft», og jeg synes resultatet er levende, givende og veldig vellykket.

Jeg ser i det hele tatt lett for meg at dette er et spill jeg kommer til å vende tilbake til jevnlig i lang tid fremover. Det er fortsatt utrolig mye å finne og oppdage, og gleden over å være ultravoldelig turist i Sanctuary slipper ikke taket.

250 kroner?!

Jeg har likevel en viktig bekymring.

Det plager meg at det koster 250 kroner for et fullt sett med rustning og våpen i spillets butikk.

Det har ingen innvirkning på spillopplevelsen, det er kun kosmetikk du klistrer på utstyret ditt.

Men fristelsene står i kø.

Utstyret i butikken er mye kulere enn noe jeg har funnet i spillet.

I juli kommer også sesongbaserte oppdateringer til spillet, med nye oppdrag, nye rustninger, nye våpen og så videre.

Jeg vet ikke helt om jeg stoler på at Blizzard holder seg på den riktige siden av den moralske knivseggen for all fremtid.

Jeg trekker ikke for noe av dette i denne anmeldelsen, men jeg synes det er viktig å informere om at «Diablo IV» kan bli en dyr opplevelse hvis man sliter med impulskontrollen.

For min egen del setter jeg på skylappene og ignorerer butikken. Jeg koser meg med min muskuløse bauta av en barbar.

Og da blir «Diablo IV» ren, gørrete og helt nydelig spillkos.

PS: «Diablo IV» er testet på både PC og PS5. Spillet lanseres også på PS4 og Xbox Series X/S.