«Operasjon teater» bør bli høstens store barneteater-snakkis

Teateret er et magisk sted. Kombiner det med detektivarbeid, og du har høstens beste barneforestilling.

Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes’ bokserie om Tiril, Oliver og hunden Åtto i Detektivbyrå nr. 2 er en etablert barneboksuksess i Norge. Opplaget er på 2 millioner, og serien teller hittil 35 ulike utgivelser. Populariteten har også spunnet ut i brettspill, leker og to spillefilmer.

Når Riksteatret nå tar Norges to mest kjente barnedetektiver med på teaterturné, er det duket for spenning, fryd og mystikk i kulturhus over hele landet.

Merksnodigheter og styrker

«Operasjon teater» er en helt ny historie skrevet for teateret, men gjenkjennelig for alle som har beveget seg i dette detektivuniverset. Det merkes tydelig at regissør Hilde Brinchmann har hatt et godt grep om teatertekst og plott, for her løftes alle teaterets magiske og spennende sider frem. Brinchmann er til daglig kunstnerisk leder i det Oslo-baserte Tigerstadsteatret, som blant annet spiller forestillinger i den omreisende Tigerbussen. Slik bringer hun teater til barn over hele hovedstaden – ikke ulikt Riksteatrets oppdrag: Å busse rundt teater til hele landet.

Brinchmann har en tydelig visjon om å vise frem alle teaterets merksnodigheter og styrker. Forestillingens innpakning er kan hende litt kompleks for noen av barna: Tiril og Oliver skal fortelle historien om hvordan de løste operasjon teater. Tirils onkel Rasmus jobber for Riksteatret, og nå er de på turné med Shakespeares «Hamlet». Men mystiske ting hender under forestillingene, og onkel Rasmus har bedt detektivene komme for å avsløre en mulig sabotør. Skuespillerne selv er overtroiske og tror det hviler en forbannelse over forestillingen. Det er det duket for en historie der Tiril og Oliver løser saken gjennom spill i spillet i solid Shakespeare-ånd.

Et fantastisk grep

Det gjør at tungvinte begreper som teater-inspisient må forklares og etableres, særlig fra starten av stykket (en inspisient er den ansvarlige for forestillingen, den som koordinerer hele produksjonen både under planlegging og prøver, men også ved avvikling av forestillingen). Men det oppveies glatt av et vell fordeler: Fordi Tiril og Oliver bestemmer hvordan historien skal bli – slik det er i teateret, som det stadig påpekes – har de alle muligheter. Dermed kan de for eksempel fryse forestillingen og gå inn og undersøke, de kan rotere scenografien, og de kan spole forestillingen bakover.

Det er et fantastisk grep, og så spennende at barna sitter ytterst på stolen når det skjer.

For under forestillingen «Hamlet» forsvinner en umistelig og verdifull krone, og det er også tydelig at noen forsøker å ødelegge for skuespillerne i stykket. Mistanken rettes mot dem som jobber i teateret.

Skuespillerne i «Hamlet» er kledd i overdådige og outrerte 1600-tallskostymer, og både kostyme, parykker og ikke minst maske er smart og fint gjort av Helena Andersson i denne oppsetningen. Sminken er så detaljrik at den løfter karakterene og gjør flere av dem dobbeltbunnede tross rimelig karikerte og teatrale – og aldeles herlige – roller.

Miks dette med stadig mer intens dramatikk, et spøkelse, opptil flere sverdkamper, og du får en forestilling der de kunstneriske virkemidlenes styrke virkelig får tre frem. Musikken til Eirik Myhr forsterker det mystiske, det barokke og det morsomme i «Operasjon teater». Musikken er en viktig drivkraft og får en vesentlig rolle helt til slutt.

En aldri så liten Hamlet

Skuespillerne i stykket spilles av skuespillere. De øvrige rollene som scenetekniker, rekvisitør, kostymeansvarlig spilles av nettopp scenetekniker, rekvisitør og kostymeansvarlig. Det merkes at de ikke er skuespillere, men Brinchmanns prosjekt er å vise frem hva teateret er, og at alle fortjener en plass på scenen.

Store ting står på spill, og de voksne klarer ikke å løse problemene. Dette er helt og holdent barnas prosjekt, og jammen klarer stykket også å få inn essensen av Shakespeares «Hamlet» gjort forståelig for et barn i barneskolealder i samme slengen. Og det uten at det føles for tettpakket, selv om det bygger opp til kaos etter pausen.

De voksne, til tider teatralt ropende og barnslige figurene, kontrasteres godt av ivrige Tiril og konsentrerte og ettertenksomme Oliver. De to har barna på sitt lag allerede fra starten av.

Spenningen er stor, ledetrådene mange og forestillingen intens, og løsningen får en morsom vri.

Det er blitt sagt at veien til Ibsen går gjennom Harry Potter. I så fall kan det godt være veien til Shakespeare går gjennom Detektivbyrå nummer 2.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: