Anmeldelse

Ikke ta verden for gitt

Jostein Gaarder gjentar sentrale innsikter fra eget forfatterskap i «Det er vi som er her nå – En livsfilosofi». Resultatet er sjarmerende, men ufokusert.

Jostein Gaarder gir ut boka "Det er vi som er her nå", høsten 2021
Foto: Kagge Forlag/Peter Andreas Hassiepen
Bok

«Det er vi som er her nå»

Jostein Gaarder

Sakprosa

6. oktober 2021

Kagge Forlag

Sakprosaboken «Det er vi som er her nå En livsfilosofi» er et åpent brev skrevet til forfatterens barnebarn. I selve tittelen ligger den mest gaarderiske av alle innsikter: Vi er gjester på jorden kun et kort øyeblikk. Denne forbløffelsen har Gaarder bygget sitt livsverk på.

De mystiske brevene i «Sofies verden» oppfordrer Sofie til å ikke ta verden for gitt. Engelen i «I et speil i en gåte» sier til den kreftsyke Cecilie at «Akkurat nå er dere her.» Til og med i billedboken «Anton og Jonatan» sier hovedpersonen begeistret til kosebamsen: «Det er vi som er her nå». Igjen og igjen dukker ideen opp som et tilbakevendende varsel fra en sta mobilapp.

Undring på repeat

Gaarders påminnelse er kjærkommen, for vi lar oss så lett lulle inn i hverdagen. Vi glemmer det svimlende, fantastiske i å være til. Men årets utgivelse er preget av i overkant mange repetisjoner fra det øvrige forfatterskapet.

Gaarders reformulering av den gylne regel til å gjelde også generasjonene som kommer etter oss, er briljant, men nærmest identisk nedskrevet i en Aftenposten-kronikk fra 2007. De samme formuleringene finnes også i Gaarders ungdomsroman «Anna. En fabel om klodens klima og miljø.»

Det er lite i denne boken en ivrig Gaarder-leser ikke har lest før.

Digresjoner

«Jeg har noe å fortelle dere, og jeg har et lite knippe av perspektiver som jeg gjerne vil legge fram for dere.», skriver Gaarder i forordet.

Mange av perspektivene er tankevekkende og dermed verdifulle i seg selv. Jeg ble for eksempel fascinert av tanken på at for å nå et visst teknologisk nivå, må kanskje også eventuelle fremmede sivilisasjoner på andre planeter gjennomgå en atmosfærisk krise. Men som helhet sporer boken av et sted i tredje kapittel.

Det lille knippet perspektiver blir til for mange digresjoner, og Gaarder streifer blant annet innom tankelesning, parapsykologi og fortellinger om farfaren som var urmaker.

Et sentralt tema i boken er klimasaken og bevisstheten om en større sammenheng i naturen. Mange av de totalt atten kapitlene inneholder refleksjoner om liv, artsmangfold og planetens fremtid, og det er betegnende at biolog Dag O. Hessen blir takket helt i starten. Kanskje ville boken fungert bedre som en rendyrket klimabok?

Som leser blir det vanskelig å henge med i noe som kan plasseres et sted mellom intellektuell selvbiografi, debattinnlegg, personlig essayistikk og privat brev.

Død, hvor er din brodd?

Prisen for å våkne opp til livets mysterium er å forstå at man skal dø. Denne tanken er uutholdelig, skriver Gaarder. Også dette er en sentral ide i forfatterskapet og til stede i de fleste av Gaarders bøker. I de sterkeste av dem blir dødsbevisstheten bearbeidet på originale måter. Det er noe skremmende over jokerens kompromissløse vilje til å drepe sin skaper i «Kabalmysteriet». På samme måte er konfrontasjonen fra far til sønn i «Appelsinpiken» nærmest brutal: «Ville du sagt ja til livet, dersom du på forhånd visste om spillereglene?»

I de beste av Gaarders fiksjoner er det et element av aggresjon som tilfører en forfriskende brodd. Denne brodden mangler i «Det er vi som er her nå». Kanskje fordi teksten rent faktisk er et brev til barnebarna?

Temaet i boken er alvorlig nok: Planetens fremtid står på spill og det angår hvert enkelt menneske. Allikevel fremstår boken ufarlig.

«Det er vi som er her nå» fungerer bedre som brev til barnebarna enn som en bok for de øvrige leserne.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: