Hopp til innhold
Anmeldelse

Ytringsfrihetens dilemmaer

Lisa Esohel Knudsens debattbok «Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet» gir et tydelig antirasistisk perspektiv på debatten om ytringsfrihet. Men forfatteren havner i en rekke krevende spagater.

Boka "Det er personlig" og forfatteren Lisa Esohel Knudsen
Foto: Res Publica og Ellen Reiss
Bok

«Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet»

Lisa Esohel Knudsen

Sakprosa

20. januar 2022

Res Publica

Som tittelen antyder, er dette en personlig bok. Rådgiver i Minotenk, Lisa Esohel Knudsen vier et helt kapittel til historier fra eget liv der hun har blitt utsatt for rasisme. Men boken er ikke på langt nær like bekjennende som Guro Sibekos «Rasismens poetikk» eller Camara Lundestad Joofs «Eg snakkar om det heile tida», begge «moderne klassikere» i den norske antirasistiske kanon.

Knudsen inntar en bredere innfallsvinkel og diskuterer hvordan den offentlige samtalen om rasisme har foregått de siste årene.

Avsporinger av debatten

For personer som ikke opplever konsekvensene av rasisme på kroppen, kan det være altfor enkelt å avfeie problematikken. Knudsen får frem viktigheten av å lytte til dem det faktisk gjelder. Hun ønsker å rette oppmerksomheten mot leserens blindsoner.

Advarsler mot «kanselleringskultur», «splittende identitetspolitikk» og «lettkrenkede minoriteter» er, ifølge Knudsen, avsporinger. De oppstår fordi det er ekstremt ubehagelig for majoritetsbefolkningen å ta innover seg rasisme. Knudsen analyserer den offentlige samtalen som en kamp om makt der de som leder an er redde for å miste innflytelse.

Posisjonen er velkjent for dem som har fulgt debatten den siste tiden. Knudsen argumenterer blant annet for visse innskrenkinger i det hun kaller den sosiale ytringsfriheten. For eksempel bør ikke aktører som SIAN eller partiet Alliansen bli invitert til debattmøter eller sammenkomster som Arendalsuka. For Knudsen er dette nødvendige sosiale sanksjoner for å beskytte minoriteter mot skadelige ytringer.

Å si paven midt imot

På den andre siden vil Knudsen gjerne imøtekomme bekymringene til majoritetsbefolkningen. Dersom premissleverandørene i debatten for eksempel er opptatt av kanselleringskultur, så må man føre den debatten, resonnerer hun.

Og premissleverandørene er definitivt opptatt av dette. Senest sist uke advarte selveste paven mot fenomenet og John Cleese er i gang med en dokumentarserie med tittelen «Cancel me». I norsk sammenheng skriver kommentatorer til stadighet om kansellering og ytringsfrihet.

For Knudsen er «kanselleringskultur» og lignende begreper som «woke» og «amerikanske tilstander», først og fremst retoriske verktøy fra ytre høye med den hensikt å presse grensene for hva det er akseptabelt å ytre.

Knudsen får frem viktige nyanser når hun påpeker at «kanselleringskultur» brukes noe løssluppent om vidt forskjellige ting. Allikevel fremstår analysen enkel. Problemene som de sterke sosiale sanksjonene kan skape, tar Knudsen i liten grad opp.

Flere steder i boken skriver Knudsen at ytringsfrihetens dilemmaer er mange. Men dette blir mer en påstand enn gjenstand for innsikt og drøftelse.

Forsøk på dialog

Det er ikke tvil om at debatten i Norge om ytringsfrihet og rasisme har flyttet seg flere meter de siste årene. I dag er det bare et mindretall som mener det er greit å bruke n-ordet, slik reaksjonene på Farmen kjendis-episoden nylig viste. På samme måte har mange endret mening om «blackface» etter debattene i fjor.

Dette er eksempler på sosiale innskrenkninger i ytringsfriheten som mange i dag er enige i. Konsensus er i bevegelse og Knudsen får tydelig frem at disse endringene ikke er noe som bare skjer av seg selv.

Knudsen må sjonglere mange kryssende hensyn. Hun ønsker raske endringer i samfunnet på vegne av antirasismen. Samtidig vil hun skape forståelse og inkludere flere i den antirasistiske kampen. Knudsen henter tankegods og begreper fra debatten i USA, samtidig som hun ikke vil gi for mye oppmerksomhet til det polariserte amerikanske ordskiftet.

Knudsens bok fremstår som et genuint forsøk på å inkludere flere i samtalen om rasisme og tilbyr begreper og perspektiver som er nyttige for videre diskusjon. Her lykkes boken godt. Men den kunne gjerne gått lenger inn i de vanskelige konfliktene.

I forsvaret av antirasismen vil Knudsen oppklare misforståelser, men gjør samtidig debatten enklere enn nødvendig.

Etter endt lesning blir leseren ikke så mye klokere på hvorfor tematikken er så brennbar som den faktisk er.

Hei!

Jeg er frilanser og anmelder bøker for NRK. Lurer du på hvilke bøker jeg anbefaler deg å lese, kan du se mine anmeldelser av «Fiskehuset» av Stein Torleif Bjella, «Kveldens ubehag» av Marieke Lucas Rijneveld og «Gutteboka» av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl.

Anbefalt videre lesing: