Anmeldelse

Tidenes tirade

Nationaltheatrets «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er rett stykke til rett tid.

Bilder fra prøvene på De må føde oss eller pule oss for å elske oss

MANGLER KUNNSKAP: Selome Emnetu (foran) får publikum til å ta av i monologen om artisten som må hjelpe tekniker, sminkør og alle andre til å vite hva de skal gjøre når de skal filme noen med mørk hud. Bak fra venstre: Evelyn Osazuwa Rasmussen og Seda Witt.

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret
Teater

«De må føde oss eller pule oss for å elske oss»

Nationaltheatret

2.november – 10.desember 2021

Camara Lundestad Joof er et skup for Nationaltheatret. Som nyslått husdramatiker kan hun løfte debatten om hverdagsrasisme inn i teaterrommet.

Stykket «De må føde oss eller pule oss for å elske oss», er for noen ubehagelig, for andre provoserende, men mest av alt dypt foruroligende. Det er en bekymring på vegne av oss alle.

Med andre ord: Rett stykke til rett tid, men også rett dramatiker.

Majoritetens blikk

Egentlig kan forestillingen mest av alt karakteriseres som en rant, en tirade, fra tre kvinner. Felles for dem er erfaringen av hva deres hud gjør med andres blikk på dem – og om majoritetsbefolkningens forståelse av hva minoritetsgrupper kan tillate seg å si og gjøre. Om begrensningene det fører til. Men også om hvordan de som individer forholder seg til dette, hvordan de plasserer seg i et ordskifte der tema er dem selv.

Seda Witt, Evelyn Rasmussen Osazuwa og Selome Emnetu i De må føde oss eller pule oss for å elske oss

RALJERER: Skuespillerne i «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» på Nationaltheatret. Fra venstre: Seda Witt, Evelyn Rasmussen Osazuwa og Selome Emnetu.

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret

Regissør Ole Johan Skjelbred har plassert Joofs ærlige, skarpe og morsomme tekst i et lite og intimt teaterrom. Fra balkongen bak på scenen henger et blått sceneteppe bestående av et uendelig antall tynne tråder. Scenografien er meningsfull og effektiv: Elegant og opphøyd, men med snubletråder.

Skuespillerne Selome Emnetu, Seda Witt og Evelyn Osazuwa Rasmussen er iført outrerte kostymer med neonpreg og overdreven eleganse. Det gir forestillingen et lag av glam, og det klarer å underbygge både alvoret og det absurde som oppstår når ord, scenografi og kropper får bryne seg på hverandre i Joofs hardtslående tekst.

De må føde oss eller pule oss for å elske oss

SMARTE SNUBLETRÅDER: «De må føde oss eller pule oss» er en rant som aldri tar slutt. Her er Selome Emnetu i aksjon. Scenografien er glamorøs, men samtidig egnet for snubling med alle de løse trådene. Det er et grep som utnyttes smart i forestillingen.

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret

Hverdagsrasismens smerte

Det starter med minoritetskvinnen som gir opp. Hun orker ikke mer, hun drukner i inkompetanse fra verden rundt.

Monologen knaker seg i vei, men etter en kort stund åpner den hele teaterrommet opp: Selome Emnetu er strålende kraftfull når hun i rollen som artist må jenke seg og avfinne seg med at ingen vet hvordan man egentlig skal feste mørk hud til film (blåskjerm? Grønnskjerm? Hva med det krusete håret? Og har noen sminke som går til hennes hud?).

Den lille teatersalen blir et rom som adresserer svært aktuell problematikk.

Joof vil hverdagsrasismen til livs. Fra artistmonologen av dras publikum med inn i dette rommet, inn i oppgittheten og smerten hverdagsrasismen avføder, også nå, i 2021. Men Joofs smarte vri er at hun snur søkelyset underveis i teksten: Hva vil den svarte kvinnen egentlig når hun får taletid og synlighet? Hvordan tas dette rommet i bruk?

Seda Witt i De må føde oss eller pule oss for å elske oss

RYTMISK DRIV: Skuespillerne i «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er som slampoeter, de fremfører rytmisk og med driv, og alltid på en måte som gir tekstene ekstra lag. Her: Seda Witt.

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret

Usikkerheten hverdagsrasismen bringer med seg hos den som over tid utsettes for den, kan gi en avmaktsfølelse. Selv når problematikken løftes inn i den offentlige samtalen. Som en av karakterene i stykket oppgitt sier:

«Problemet er bare at nå er jeg en av dem. Assimileringen var komplett. Den var inderlig og hengiven. Fordi den var sann. Jeg trodde på det de sa om oss, så jeg ble som dem. Og nå, ikke hvit, orker ikke engang gi meg over ende til den diskusjonen, jeg er ikke hvit, men jeg er ikke en alliert. Jeg er ikke riktig kvinne på riktig sted, men jeg er på dette stedet, og jeg vet at jeg er her, og jeg vet ikke hva jeg gjør med det.»

Overraskende og tankevekkende

Norsk teater trenger fortellingene som utvider bildet av hvem Norge er. Representasjon er et ømt punkt i norsk kunstbransje. Sjekk melaninrikheten i et gjennomsnittlig norsk forlag, sjekk hvem som sitter i ulike lederposisjoner i Kultur-Norge som eksempler.

Joof sikter seg likevel ikke inn på den hvite mannen, slik en kanskje skulle tro. Det er den hvite kvinnen som blir et slags omdreiningspunkt. Det er overraskende og tankevekkende.

Joof er den fjerde husdramatikeren i rekka ved Nationaltheatret. Hun følger Kathrine Nedrejord, som benyttet denne svært eksklusive posisjonen til å få oppført dramatikk som tematiserte nordmenns behandling av samer og samisk kultur. Og nå kommer Joof med tiden(e)s tirade.

Det er ikke et sekund for tidlig.

Skuespillerne er strålende. Stykket er tankevekkende, vondt, rivende morsomt, og, som ranter flest: Nærmest umettelig.

Hei!

Jeg er frilanser og anmelder teater, scenekunst og dans for NRK. I tillegg er jeg konstituert redaktør for nettstedet Periskop. Les også hva jeg synes om «Allis sønn» på Trøndelag teater, som spilles frem til februar.

Du finner alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre:

Dette gleder vi oss til i 2022