Det ender ikke godt.
Vi vil så gjerne tro det, når det kommer unge flyktninger fra krig og nød til vårt fredelige, gjennomsiviliserte Norden: Trygghet, mat, klær og skolegang; fremtiden burde da se så mye lysere ut enn den gjorde med Talibans trussel hengende over hodet?
Men ikke alle dem som trenger beskyttelse, får bli. Og de som får bli, bærer med seg traumatiske opplevelser, i tillegg til savn av familie og venner.
Hva venting og usikkerhet gjør med et ungt menneske, kan vi knapt forestille oss.
Debutroman vant juryens hjerter
En som forsøker å sette seg inn i asylsøkeres situasjon, er Elin Persson. Hun er sosialantropolog og har selv arbeidet på mottak for enslige unge flyktninger. Nå har hun fått Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsroman for debutboken «De afghanska sönerna», en roman som retter seg mot tenåringer. At boken har gjort inntrykk på juryen, er fullt forståelig. Den er også et fint litterært håndverk.
Boken er foreløpig ikke oversatt til norsk, men den er såpass tilgjengelig at norske ungdommer ikke vil ha nevneverdige problemer med å lese den.
Jeg-fortelleren er Rebecka, en jente i 19-20-årsalderen. Egentlig skulle hun ha jobben på asylmottaket en måneds tid, nå har hun vært der i sju – og får ansvaret for tre afghanske gutter, alle under 18 år.
Rebecka er en altmuligdame; hun lager mat, vasker fellesrommene, er med i butikken og kjøper klær, kjører til psykolog, tar guttene med på fisketur. Hun venter utenfor, når guttene skal alderstestes.
Hun fordeler dessuten medisiner, selv om det strengt tatt er mot sikkerhetsforskriftene. Alle trenger noe å sove på. Og hva gjør man ikke, når mottaket er underbemannet?
Språket faller lett. Rebecka har en dagligdags måte å snakke på som gjør at vi tydelig ser for oss både mottaket og beboerne.
Det blir nesten som en TV-dokumentar, der vi er med på alle hverdagslige hendelser. Bak disse gjøremålene, bak dørene og under overflaten, ligger angsten, uroen, hjemlengselen, fortvilelsen.
Når blodet bruser
En av guttene ber stadig Rebecka om å ta bilder av ham med mobiltelefonen. De fleste nordiske barn har en oppvekst som er godt dokumentert, fysisk eller digitalt, av stolte foreldre. Her finnes det ingenting. Guttene bærer sine egne bilder og sin egen fortid i hodet.
Rebecka føler seg hjelpeløs. Det finnes regler. Dem må hun overholde. Men hva om hun forholder seg til Zaher, Ahmed og Hamid som virkelige ungdommer, og ikke som tilfeldige beboere på en midlertidig institusjon, slik sjefene hennes synes å gjøre når de ber henne om ikke å gå for mye opp i jobben? Hva om hun forelsker seg?
Her kan enhver trekke sin egen konklusjon av kompliserende faktorer i den videre fortellingen.
Den er både vond, vakker, håpefull – og av og til humoristisk. Som når Hamid får feber, vondt i halsen, og spør Rebecka om han kommer til å dø: «Jag säger: Det är bara halsfluss. Han säger: Kan man dö av halv tufs?»
Å se med en annens blikk
Det er en styrke ved boken at alle skikkelsene nettopp er så levende. De blir ikke karakterer eller stereotypier. Men systemet, og kompleksiteten i å skulle motta flyktninger – enslige barn, nærmest – og måtte avvise noen mens andre får bli, blir utfordret.
For en knapp måned siden fikk Erlend Skjetne Brageprisen i klassen for beste barne- og ungdomsbok for romanen «Eit anna blikk», der han gir stemme til en mindreårig afghansk asylsøker på et mottak i Tromsø. Rammen for disse to bøkene er påfallende lik, den tragiske utgangen likeså. Kritiker Henrik Hovland har på nettstedet problematisert Skjetnes fortelling og mener det er utfordrende for en norsk forfatter å sette seg inn i en ung asylsøkers sted:
«17-årige Anwar er en maske, og i glipene til øyne er det en voksen, etnisk norsk forfatter som titter ut», skriver han, og gir konkrete eksempler på både språkbruk og refleksjoner som han mener ikke kan tilhøre en ung afghaner i Norge.
Jeg er enig i at det er en utfordrende øvelse å gi stemme til noen man sjelden har hørt stemmen til. Det skal mye til for at det fungerer. Om Skjetne har lyktes eller ei, kan godt diskuteres.
LES:
Elin Persson unngår i alle fall denne fallgruven ved å la Rebecka være jeg-fortelleren. Zaher, Ahmed og Hamid introduseres med hvert sitt kapittel og vi blir kjent med dem gjennom hva de sier og hva de gjør. Men tankene er Rebeckas, vi ser guttene gjennom hennes blikk.
Setter følelser i sving
Mer enn å gi svar, stiller Elin Persson spørsmål. Boken får leserne til å reflektere over hvor lite og ensomt et menneske kan være, uansett om man er vokst opp i krig eller fred, og hvor prisgitt vi alle er «systemet».
Avslutningen i det nydelige lille innledningskapitlet til «De afghanska sönerna» peker subtilt på historien som skal komme:
«Det är i en mindre stad i Sverige, vilken spelar ingen roll. Bara den har nära til vatten. En sjö eller bäck som det går att slänga stenar i. Stenar som försvinner, lämnar små rörelser på ytan.»
«De afghanska sönerna» er en uvanlig fin debutbok om levende, sårbare ungdommer. Den fortjener både priser og lesere.
Endringslogg 14/12-21: I første utgave av denne anmeldelsen (publisert 8. desember, 2021) ble kritiker Henrik Hovland tillagt en annen mening enn den som kommer frem i hans anmeldelse av boken «Eit anna blikk» hos Periskop.no. Ordene «blir feil» i avsnittet «Å se med en annens blikk» er endret til «er utfordrende». Og følgende setning er tatt ut i sin helhet: «Samtidig blir det vel strengt om en forfatter ikke skal kunne beskrive noe ut ifra andre mennesker enn seg selv.».
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
Alle anmeldelser fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
