Beste låter: «Stupid Love», «Rain on Me», «Babylon»
Lady Gaga har stått bak noen av den moderne pophistoriens største hits: «Poker face», «Bad Romance», «Paparazzi», «Telephone», «Born This Way», «Just Dance» – lista er tilsynelatende evigvarende. Hun har med rette blitt hyllet som en av de aller viktigste og mest toneangivende popstjernene gjennom tidene. Skuffelsen er derfor stor når giganten ramler, snubler og fremstår som en desperat ungfole på leting etter sitt uttrykk, som de sier på musikkskolene.
«Chromatica» er ifølge Gaga selv en påminner om hennes altoppslukende kjærlighet til elektronisk musikk, og åpner med en grandios og episk introsnutt. Her er det ønskede etterlatte inntrykket tydelig: Nå kommer det noe stort. Men så går vi rett på en ganske tung clublåt, «Alice», som frir til Eurovision-fansen. Elementer fra hard techno er meget enkelt og forsiktig plassert inn i et svært tradisjonelt arrangement – og åpningslåta byr ikke på en eneste overraskelse utover det.
Vokalhooks uten hell
Med fare for å sammenligne to ganske forskjellige artister: Inkorporeringen av hard dance og hard house er noe Charli XCX ganske nylig har fått til mye bedre. Her virker det litt som når Erna Solberg danser TikTok-dans.
Gagas særegne vokalhooks er også på plass, men denne gangen uten hell. «Oh mamama» kan også være en callback til musikalsk lykkeligere tider, men som hook setter det seg i alle fall ikke fast i øregangene.
To av verdens beste vokalister
Hovedsingelen «Stupid Love» ble sluppet i februar, og viser bedre hvorfor Lady Gagas stjerne er så høy. Den har potensial til å slite ut noen dansegulv på ungdomsklubben, men noe lengre enn det kommer den neppe. Her er det i alle fall et refreng som innbyr til gjenhør, men nå begynner jeg å bli grådig lei av å høre den samme synth-basslinja som hver eneste kommersielle popartist har lagt sin elsk på helt siden Robyn gjorde det på fantastiske Body Talk Pt. 1 i 2010. Den er for øvrig med på stort sett hele plata.
HØYDEPUNKT: «Stupid Love» er ett av høydepunktene på det nye albumet.
På «Rain On Me» har Gaga fått med seg en annen superstjerne, nemlig Ariana Grande. Og det skal de ha: Dette er nok to av verdens beste vokalister, uavhengig av sjanger. En beundringsverdig stemmekontroll på det stilige, Madonna-anno-1988-aktige pre-choruset bidrar til å løfte en låt som ikke kan friste med stort annet.
GODE STEMMER: Lady Gaga og Ariana Grande sammen på «Rain On Me».
Herfra og ut er det stort sett bare sorgen. Den platte og intetsigende «Free Woman» er symptomatisk for en blodfattig plate. Hitene glimrer med sitt fravær, og lengselen etter de klassiske singalong-grepene Lady Gaga er så kjent for, melder seg raskt.
En gedigen skuffelse
Selv ikke besøket fra K-pop-gruppa Blackpink kan løfte stemningen, og mot slutten drar hun også med seg gode, gamle Elton John i dragsuget på låta «Sine from Above». Den bidrar også med det som blir siste spiker i kista: En desperat og krampaktig avslutning som minner om en maler i kreativ tørke. Hvis alt feiler, bare kast masse maling på staffeliet og håp på det beste. Her bruker man de siste 25 sekundene av en helt ordinær 90-talls dancelåt på et desperat forsøk på uforutsigbar og absurd hard house. Urkomisk!
«Chromatica» byr på altfor lite å holde fast i. Jeg er nok for godt vant med at Lady Gaga dunker ut hit etter hit, så å få servert et album som antagelig ikke kommer til å bli husket av noen andre enn Eurovision-fansen, er en gedigen skuffelse.
Det er vanskelig å se for seg at mange av disse låtene skal få et like langt liv som Lady Gagas øvrige hitkatalog. God pop innoverer og utfordrer sin egen sjanger, og det gjør ikke «Chromatica». Dette er selve symbolet på oppgåtte stier.
HIT: «Poker face» er en av Lady Gagas store hits.
Anbefalt videre lesing:
