Tidligere i år, på Twitter, gjorde forfatteren Don Winslow det klart: Han setter sin egen skriving på vent til det amerikanske presidentvalget er over. I stedet skal han fokusere all energi på sin egen anti-Trump-kampanje. På Twitter.
Don Winslow er ingen hvemsomhelst. De tre bøkene hans om de meksikanske narkokartellene og USAs såkalte war on drugs vil bli stående som bautaer i moderne spenningslitteratur.
I to tiår drev Winslow research på begge sider av grensen mellom USA og Mexico. Resultatet viser en gang for alle hvor innflytelsesrik og avgjørende populærlitteratur med et kritisk-undersøkende og politisk ståsted kan være.
Leter du etter fiksjonslitteratur om tida etter Trump, er det ikke all verden å finne, hverken i det såkalt seriøse, eller i populærlitteraturen. Men bøker å hente innsikt, refleksjon, og til og med kunnskap fra – i tillegg til spenning – dét finnes.
Noen er til og med svært gode. Jeg vil trekke fram tre (ingen av dem er oversatt til norsk).
Kunnskap og sinne
GRENSEN: Don Winslow har innhentet mye kunnskap fra begge sider av grensen mellom USA og Mexico.
Foto: ROBERT GALLAGHERTittel: Broken
Forfatter: Don Wislow
Utgitt: 2020
Den aller nyeste boka fra Don Winslow heter «Broken». Den er satt sammen av flere fortellinger, av det slaget som på engelsk kalles novella, en slags mellomting mellom kort roman og lang novelle.
Den historien som peker seg ut i vår sammenheng, er bokas siste. Den kalles «The Last Ride», og starter slik:
«The first time he saw the child, she was in a cage. Ain´t no other word for it, Cal thought at the time. You can call it what you want – a «detention center», a «holding facility», a «temporary shelter» – but when you got a bunch of people penned up behind a chain-link fence, it´s a cage.»
Cal, fortellingens hovedperson, jobber i grensepolitiet, Border patrol. Gården han vokste opp på klarer ikke å fø flere enn søsteren hans, og det er langt mellom jobbene i den vesle texasbyen ved grensa. Cal er ikke fremmed for et «Fuckin´ Mexicans» når han finner ulovlige migranter, illegals, som passerte natta før.
Men så var det denne jenta han ikke får ut av hodet. Hun kan ikke ha vært mer enn seks år gammel, hun gråter inne i det tettpakkede buret. Han møter blikket hennes men går videre, «... and how a man can walk right past a crying child would be a damn good question, …». Bare at det var så mange der inne bak gjerdet, at det ikke var noe annet en mann kunne gjøre, tenker Cal. Hvis han da ikke skulle snu, kalle spaden en spade og gjøre noe for dette ene mennesket han har gått forbi.
Fortellingen om jenta og Cal fra The Border Patrol lener seg trygt og tungt på Winslows mangeårige kunnskapsinnsamling, men også på hans sinne og engasjement.
Den er på flere måter erkeamerikansk i all sin John Steinbeckske moralitet, uten å bli søtsuppe. I stedet leverer Don Winslow en historie som rører ved leserens egen humanitet. En som presiserer at politikk handler om mennesker og at anstendighet er et ansvar individet må bære. Og det på akkurat femti sider.
Journalisten og detektiven
TRUMP: Jonathan Lethem legger handlingen til tiden rundt innsettelsen av Donald Trump som president i USA.
Foto: LARRY D. MOORE/WIKIMEDIA COMMONSTittel: «The Feral Detective»
Forfatter: Jonathan Lethem
Utgitt: 2018
Jonathan Lethem var en av de første forfatterne som forsøkte å ta tak i de rystende erfaringene som valget av Donald Trump utgjorde for svært mange liberale amerikanere. Boka heter «The Feral Detective» (2018). Den kan leses som en undersøkende road movie, samtidig som den også er en krim, en alternativ detektivroman.
«The Feral Detective» dras i gang noen dager før innsettelsen av Donald Trump som USAs president, det vil si januar 2017. Vår protagonist og jeg-forteller er Phoebe Siegler, 33 år.
Med sin bakgrunn fra Harvard, har Phoebe en CV som på langt hold dufter liberal demokrat og idealistisk menneske. Hun er journalist, har jobbet for NPR (National Public Radio) og nå sist for The Grey Lady – selveste New York Times.
Men Phoebe har sagt opp. Framveksten av den mannen hun kaller the Beast-Elect er så ubegripelig og demotiverende at hun heller sitter på kafé og leser Elena Ferrante, mens Hillary C visstnok går tur på et landlig sted.
Så hva gjør hun? En nær venninnes datter, tenåringen Arabella, har forsvunnet. Phoebe tar på seg jobben med å finne henne, og helst få henne hjem igjen. Slik havner Phobe øst for Los Angeles, for å møte nettopp The Feral Detective, eller Charles Heist, en mann man kontakter i et miljø av bortløpne ungdommer. Heist er noenogfemti, en lavmælt og lakonisk type som bor i et lurvete trailer home, liker å snakke som et slags orakel og eier en skinnjakke som ikke krymper.
Sammen begir de to seg ut i Mojaveørkenen for å lete etter Arabella, til en slags road movie der veiene stadig blir dårligere og til slutt forsvinner helt. Der ute lever de underligste grupper av survivalister og særinger, metaforer for et USA som Phoebe ser for seg at tar over. Etter en spesielt bloddruknet kampseremoni der en ny leder skal utpekes, vasser Phoebe inn på arenaen, trosser dritt, blod og sin egen forskrekkelse, og skriker:
«DO YOU EVEN KNOW WHAT´S GOING ON, YOU STUPID FUCKING ASSHOLES? DID YOU FUCKERS EVEN VOTE?».
«The Feral Detective» er ei mørk, men også svært morsom bok, nærmest spinnvill. Ferden gjennom Mojave og Los Angeles´ utkanter blir uansett Phoebes lærestykke, mens Jonathan Lethems bok er et fandenivoldsk, men også moralfilosofisk forsøk på å finne hode og hale på det som skjedde. Og hva som skal til for at alt som falt sammen skal kunne bli helt igjen.
Klagesang over det som blir borte
POLITIKK: James Lee Burke tar for seg både rasisme, grådighet og moral.
Foto: BRAD KEMP / APTittel: «A Private Cathedral»
Forfatter: James Lee Bruke
Utgitt: 2020
I desember fyller James Lee Bruke 84 år. Like forbannet lanserte han i vår «A Private Cathedral», den 23. boka i serien om vietnamveteranen, politimannen og alkoholikeren Dave Robicheaux – det ytterst feilbarlige, men dypt moralske mennesket, oftest i par med den enda mer feilbarlige Clete Purcell.
Den nye boka er en merkverdighet i flere betydninger av ordet.
Handlingen er plassert « ... In the days before 9/11». Robicheaux er ingen ung mann, men som så ofte før er alderen hans litt ubestemmelig. Han jobber igjen for New Iberias Sheriff´s Departement.
På en konsert med det store countrysanger-talentet Johnny Shondell, møter han den unge jenta Isolde Balangie. Hun forteller at Johnny skal overlevere henne til den velstående og lokalt mektige onkelen, Mark Shondell. Som privat leketøy, da? Dave Robicheaux svarer uklart og unnvikende på jentas fortelling og påstanden om noe som ligner menneskehandel med henne selv som varen. Det er ikke likt ham, og han angrer.
Romanens merkeligste figur er en karakter ved navn Gideon Richetti, en reisende i tid, en «revelator», en forvalter av gudelig vilje med historiske tråder langt bakover i tid. Han finnes på bilder fra nazismens tidlige dager. I New Iberia setter han sine første spor idet to av Mark Shondells tvilsomme ansatte blir funnet myrdet, og i deler.
Flere kritikere har stilt seg både avvisende og undrende til karakteren Richetti. Lett å forstå kanskje, i en realistisk orientert sjanger, men som metafor betraktet gjør den reptilaktige figuren nyttig arbeid.
I alle de tre siste bøkene har Robicheaux blitt stadig mer bevisst en kontakt med mennesker og hendelser som har gått før ham. Også her, i «A Private Cathedral», utkjempes den gamle striden mellom det onde og det gode, brutalt og voldelig, men utfallet kan synes tvilsomt. Richettis paranormale nærvær bidrar til å knytte hele den lange fortellingen om Robicheaux, om cajun-samfunnet, Lousianna, menneskelighet, rasisme, grådighet og moralitet sammen.
Om det ikke skulle være politikk nok, så finnes den også i eksplisitte spark. I en samtale mellom Dave og vennen Clete Purcell, der de diskuterer Mark Shondells mulige kontakter til mafiafolk i Miami og Jersey, sier Clete: «There´s this rich-boy gutter rat that´s about to make some political moves. The gutter rat is also mixed up with the Russian mafia. (…) This is how one guy close to the gutter rat put it: Working-class people think liberals look down on them, and they think the black people and Hispanics want to take away everything they´ve worked for. Shondell thinks the gutter rat is headed for the White House.»
«A Private Cathedral» er en innstendig elegi over et Louisiana og et USA som sosialt og politisk forvitrer i takt med elvebreddene og sumplandet som vaskes vekk av det strømmende vannet, og bukker under for menneskenes inngrep. Robicheaux tenker at hans generasjon blir den siste som får oppleve sørstatene og det amerikanske samfunnet som det var på sitt beste.
Noen vil innvende at denne boka er gammel manns tale, og det er vel sant – mest i positiv forstand. Kanskje skal de også leses som James Lee Burkes litterære testamente, hva vet jeg. Poenget her og nå er stinget og den politiske brodden han igjen legger inn. På linjene og mellom dem.
Så kan vi lure på om bøker som disse har, og har hatt, noen effekt. Svaret er nok negativt hvis det måles politisk. De innvidde får bekreftet sitt etablerte syn, mens motpartene ikke leser bøkene. Litterært derimot, som innsiktssøken og refleksjon, det er noe annet.
