Små mennesker, stort ansvar

Myten forteller at du vil drømme om den du gifter deg med dersom du på sankthans­aften legger en bukett med syv forskjellige blomster under hodeputen.

Gleden på sommerens lyseste kveld er sosialt betinget: Vi samles ved bålet, og i natten blir vi ledet til den rette.

Men i «Blomsterkrans» er ensomheten tjukk og klissete.

Novellene foregår alle på samme tid og sted, nemlig sankthans 2012 på ferieøya Askholmen, og de unge personene vi møter har et alvor tredd over seg.

En storesøster gir lillebroren sterk saft, «for sterk saft er mer mat enn svak», ventende på faren som aldri kommer med fergen.

En lillebror drar med seg den triste store­broren for å bade, for å gjøre ham glad og vanlig igjen.

Enkelte partier og elementer er lovende, andre ting skurrer og plager. Flere av novellene klinger ikke så godt som noveller, og det slår meg at debutant Maria Olerud kanskje heller burde ha siktet seg inn på en kollektivroman.

Flere ganger virker novellen å være mer opptatt av å presentere en stemning enn å skrive frem en scene.

Det litterære ved en barne­stemme

Seks av syv noveller er skrevet fra et ungt perspektiv. Det byr på både godt og vondt.

Innimellom er det noe instrumentelt over språk­føringen, at sjargongen mest vil overbevise om at det faktisk er en tenåring som snakker, noe som nærmer seg det animerte.

Andre steder, der forteller­stemmen tilhører barn, har det ikke-voksne perspektivet en litterær virkning. Jeg synes nok at barnets språk er mer poetisk, fordi barnet ennå er så skjermet, men så vart.

Stort alvor skjuler seg i helt enkle formuleringer.

Som her, etter at Veronika har fått avslørt en ubehagelig hemmelighet om store­søsteren:

Unge tenåringer er derimot langt mer melodramatiske – forståelig nok, tenåringslivet er dramatisk – og da henger subtiliteten i en tynn tråd.

Olerud har likevel et par velberegnede ord og referanser med i miksen, som «randoms» og rosa Björn Borg-bokser. Det er fornøyelig å lese.

Hør anmeldelsen i Åpen Bok:

For mye bakteppe

I den første novellen, «Sankthansnatt», blir det etter hvert nokså åpenbart at storesøsteren har fått en omsorgs­rolle i etterkant av morens dødsfall.

Novellen plages av overtydelighet, og at det er lite som skjer i den. Mye av teksten dreier seg om bakteppet og konteksten til handlingen, uten at denne får ny relevans.

Den andre svakheten er at noen av situasjonene kjennes litt for tenkt, som om forfatteren har forestilt seg et tydelig saks­forhold som hun så har skrevet ut. Dette avsløres ved at opplysninger om personene kommer frem på en lite organisk måte.

I tillegg er noen av personene ganske sjablong­aktige. For eksempel i novellen hvor nerde­jenta med tynne armer og bein og briller med teip, blir venn med den mest populære jenta, som har hofter og lår og løsvipper og piercing i nesen.

Men ujevnt er det, for andre ganger mestrer Olerud virkelig den subtiliteten som jeg forventer når jeg går til en novelle.

Flere gode elementer

Den beste novellen i «Blomsterkrans» er den som er mest komprimert.

I «Barnevakt» har den yngste i samlingen ordet: Hun venter på at faren skal komme hjem, så de kan dra ned til bålet på stranda.

Damen, «barnevakten», sier at hun skal kle av seg og gå i vann­sprederen for å bli ren, og jenta rives mellom å gjøre det hun blir bedt om, og å følge morens beskjed om å kun være naken på lukket rom uten fremmede.

Dessuten spiller jenta et grotesk og seksuelt eksplisitt mobilspill, noe som bringer et forvridd og sprøtt element inn i denne ellers ganske milde novelle­samlingen.

Den beste novellen er rett og slett mer kreativ enn de andre.

«Blomsterkrans» er ujevn, men har flere elementer som Olerud gjerne kan ta med seg videre inn i sine fremtidige prosjekter.