Fra utskuddenes norgeshistorie

I sitt korte forfatterskap, bestående av tre korte bøker, har Bjørn Hatterud nærmest skapt sin egen sjanger. Han har en forkjærlighet for lokalsamfunn i oppløsning, eller i alle fall i endring.

For «Mjøsa rundt med mor» (2020) fikk han fullt fortjent Kritikerprisen i kategorien for sakprosa. Denne boka var en slags skeiv lovsang til det norske bygdesamfunnet.

I «Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje» går ferden til en blokkleilighet ved foten av Groruddalen i Oslo. Denne gangen er det den sosialdemokratiske drabantbylandsbyen som skildres.

Her er det mange minoritetserfaringer som kommer sammen på en gang: Han er en klassereisende homo med funksjonsnedsettelse, som attpåtil skriver på nynorsk! Men det som kommer ut i andre enden, er majoritetens historie.

Portretterer naboene

Når Hatterud flytter inn på bydel Bjerke ser fortsatt ut slik det så ut da blokken ble bygget i 1961. Noen av de eldste har bodd der siden blokkene var nye.

To av disse naboene, Ester og Bjarne, blir han ekstra godt kjent med.

Bjarne, tidligere krigsseiler, kjører rundt i gangene i firehjult doning. Han og den nyinnflyttede naboen bonder ikke minst fordi de begge er trygda og dårlig til beins.

Ester derimot nærmest spretter ut av boksidene. Det er litt sånn teskjekjerringa, eller som Hatterud skriver – «ein vakrare utgåve av Aud Schønemann».

Ester er vokst opp på Langøyene i Oslofjorden. På en søppeldynge. Dette er en helt utrolig historie, som bringer oss tilbake til mellomkrigstiden og innover i etterkrigsepoken.

Både Ester og Bjarne passer godt inn i Hatteruds sosiologiske­-antropologiske­-folkloristiske prosjekt, hvor han hele tiden veksler, stort sett elegant, mellom det individuelle og det representative.

Minoritetsperspektivet er intakt når han skal gi den endelige dommen over Gerhardsen-epoken:

Når han skal flytte er det et mer funksjonsfriskt og velbeslått folkeferd som står i oppgangen. Da flytter Hatterud videre, til et sted der det fortsatt finnes folk som tør å gå med joggebukse midt på dagen.

Bommer på Økern

Bjørn Hatterud forteller i vidvinkel. Tapetene, blyglassimitasjonene foran vinduene, romløsningene. Alt skal med. Helt ned i kjelleren i blokken skal vi, til vaskekjelleren, som Hatterud lenge er en av de få som fortsatt bruker.

Så er spørsmålet om vinkelen noen ganger blir for vid, og at det går på bekostning av dybdesynet.

Det skjer etter mitt syn én gang, når Hatterud skal skildre nabobydelen Økern.

«Økern er i ferd med å bli et kult sted», skriver Hatterud, som også har vært på reiv der.

Det blir litt for knapt. Økern er da også et sted der det koker av interessemotsetninger. Det er en ganske stor jobb som skal gjøres før denne kaotiske trafikkmaskinen forhåpentlig en gang blir et sted som passer for mennesker.

Akkurat dette kunne Hatterud godt ha brukt litt flere setninger på.

Enkle setninger med humor

Apropos setningene. De er i denne boken, som i den forrige, forbilledlig korte og enkle. Det er noe inspirerende nedpå ved måten han skriver på. Kan det ha med bakgrunn å gjøre? Når du kommer fra en familie av lastebilsjåfører og er vokst opp på en husmannsplass, unngår du kanskje setninger som er unødig kronglete?

I tillegg er Hatterud helt klart morsom.

Som humorist kan han minne om alvdølen Kjell Aukrust eller gjøvik-rockerne Vazelina Bilopphøggers, men Hatterud har også et tydelig analytisk perspektiv:

«Spør meg om obskure sidevegar på Hedmarken, Romerike eller Hadeland. Eg har køyrt dei fleste. På jakt etter underlege postkasser, merkelege hagar, bustadhus i knæsje fargar, slitne campingvogner, forlatne bilvrak, tomme industribygg, gammal betong, rusten piggtråd og samanrasa hus. Alle slike unntak som gjer livet litt vakrare.»

Han har også et nøkternt forhold til sin egen funksjonsnedsettelse.

Ryggmargsbrokk og klumpfot

Det er kanskje ikke en helt adekvat reaksjon fra min side, men jeg blir sittende og knegge når han beskriver hva kroppen sliter med:

«Eg er fødd med ei form for ryggmergsbrokk og klumpfot, med beinlengdeforskjell og ein fot som er nagla fast i éi stilling, utan at eg kan røre han»

Dette er det jo i utgangspunktet ingenting å le av.

Humoren fungerer også som et slags litterært vern mot de mørkere kapitlene i oppveksten, som da medelever spyttet etter han og ba ham om å dra til helvete, etter at han sto frem som homo på Brumunddal videregående.

Hør NRKs kritikere i diskusjon om Bjørn Hatterud sin bok på Lillehammer litteraturfestival:

Lys og luftig

«Blokka på Bjerke» mangler kanskje noe av den veldig tiltalende geografiske rammen som forrige bok hadde, da Hatterud reiste «Mjøsa rundt med mor».

Men han vekker lysten til å ta turen opp til Bjerke for å se litt nærmere på blokkene.

Kanskje jeg tar med meg min datter Mia på seksten. Da skal jeg si til Mia at disse bygningene her, de ble tegnet av arkitekten Ola Mørk Sandvik, som hadde utdannet ved Bauhausskolen til Walter Gropius i Berlin.

Mellom blokkene skulle det være «Licht und Luft», lyst og luftig, noe dagens utbyggere burde lære av.

Dette er sånne ålreite ting du får med deg hvis du leser Bjørn Hatterud.