Anmeldelse

Det funky Arbeiderpartiet

Teater Ibsen tjuvstarter valget med «Arbeiderpartiet – the musical».

Mathilde Skarpsno lener seg på en liggende Lena Barth Aarstad. Eirik Risholm Velle, Erik Wenberg Jacobsen og Samantha Gurahi bakgrunnen
Foto: Dag Jenssen / Teater Ibsen
Musikal

«Arbeiderpartiet – the musical»

En satirisk musikal

Teater Ibsen

12.mars til 8.mai 2021

Kan laber velgeroppslutning kureres med sang? Teater Ibsen prøver i hvert fall, på Arbeiderpartiets vegne, å døyve skuffelse med groovy rytmer.

Det er dagen derpå på Teater Ibsen. På scenen sitter en slukøret gjeng arbeiderpartister og har samling i bånn etter et sviende valgnederlag. De synger seg gjennom resultater og tvil, partihistorie og ideologi. Sånt blir det Arbeiderparti-musikal av.

Vil vinne tilbake tillit

For to år siden satte Teater Ibsen opp musikalen «Min venn fascisten». Forestillingen var et samarbeid med Det Vestnorske Teatret, og var et fornøyelig musikalmøte, også det med en politisk undertone.

Så fornøyde var Teater Ibsen at de nå viser en ny musikal av Klas Abrahamsson. Denne handler om Arbeiderpartiets reise fra å være partiet som bygde landet til å bli partiet mange velgere har vendt ryggen til.

Fra forestillingen "Arbeiderpartiet - the musical", Teater Ibsen.

HARDE TAK i Arbeiderpartiet etter sviende valgnederlag i «Arbeiderpartiet – the musical». Fra venstre: Eirik Risholm Velle, Samantha Gurah, Mathilde Skarpsno, Erik Wenberg Jacobsen og Lena Barth Aarstad.

Foto: Dag Jenssen / Teater Ibsen

Hva skal til for å vinne storheten og velgernes tillit tilbake?

Svarene på dette er mange og delte. Og det er nettopp det «Arbeiderpartiet – the musical» handler om. Gjennom lun og treffsikker humor og et bredt spekter av låter i forskjellige populærmusikk-sjangre, kommer ulike stemmer og syn til orde.

Det handler om ideologi og retning, men like mye gir den et bilde av Norge av i dag.

Så den som ønsker seg pirrende Giske-parodier eller sketsjer med Gerhardsen og Gro, må lete et annet sted. Her ler vi av oss selv, av bildet som tegnes av Norge.

Håp og resignasjon

Det starter på bunnen i et avmektig forsøk på å finne ut hva som egentlig gikk galt – i et møterom der kaffekanna og er tom og projektoren nekter å virke som den skal.

Gjenkjennelige hverdagsfrustrasjoner er det mange av, og det vekker stadig publikums latter.

Bandet er godt, og sangene avløser hverandre uten dødpunkter. Den musikalske delen er tett og fint skrudd sammen, med musikk kompinert av Åsmund Flaten.

Lena Barth Aarstad heller en bolle med godteri over hodet. Mathilde Skarpsno sitter til høyre og ser på med armene i kors. Fra musikalen "Arbeiderpartiet - the musical", Teater Ibsen

FRUSTRASJON: «Planer og skisser, strategier, prosjekt / Spyr av all kaffe, all jævla konfekt,» synger Lena Barth Aarstad i åpningsnummeret «Endelig kan jeg gi opp» i «Arbeiderpartiet – the musical» ved Teater Ibsen. Mathilde Skarpsno følger med fra siden.

Foto: DAG JENSSEN / Teater Ibsen

Musikalsk starter det på topp med Lena Barth Aarstad og Mathilde Skarpsno i åpningssangen «Endelig kan jeg gi opp».

Melodi og arrangement leder tankene mot det motsatte av resignasjon. Det musikalske uttrykket bygger håp, mot og tro – mens de to skuespillerne synger ut kraften som ligger i det å ha bestemt seg for å gi opp.

Særlig er Skarpsno med på å stake ut den satiriske kursen for musikalen gjennom dette nummeret og det påfølgende «De stemte feil». Som, ja, handler om det. Dumme velgere som velger feil.

Identitetsforvirring

I det hele er første del av musikalen ganske underholdende.

Sangnumrene avløser hverandre, og scenografien er fiffig unyttet, for eksempel blir møtebord til små biler på scenen under sangen om bompenger. Videre går det i storhetstid og nostalgi, sanger om kampsanger, oljefondet, foreldrepermisjon.

Scenografi fra musikalen Arbeiderpartiet the musical, Teater Ibsen

VISUELLE STÅSTED: Scenografien er smart og variert i «Arbeiderpartiet – the musical». Her diskuteres identitetspolitikk og språk, der alle har hvert sitt ståsted. Fra venstre: Lena Barth Aarstad, Mathilde Skarpsno, Erik Wenberg Jacobsen, Eirik Risholm Velle og Samantha Gurah.

Foto: DAG JENSSEN / Teater Ibsen

Det går fort, og en del tekst forsvinner dessverre underveis. Hver låt representerer en ny stilart, men det står i stil med den mangslungne organisasjonen et parti er. Ulike stemmer, ulike sjangre og ulike innfallsvinkler er lagt vekt på i denne musikalen.

Musikalens andre del har en annen valør, den tar opp tema som identitetskonflikter, språk og politisk korrekthet. Denne delen er ikke like underholdende og lettbeint som den første. Samtidig speiler dette identitetsforvirringen musikalen fremholder at partiet står midt i.

Gjenkjennelig verdensbilde

Når en musikal følger en organisasjon snarere enn en klassisk hovedperson, blir historiefortellingen annerledes. Hovedpersonen, fortellingen, drivkraften og konflikten her er Arbeiderpartiet. Det krever at de ulike karakterene synger godt nok, holder intensiteten oppe og at forestillingen både er gjenkjennelig og overraskende. Dette kommer i varierende grad underveis.

Men gjenkjennelig klarer musikalen å være.

Eirik Risholm Velle stående bredbent på et bord. Ap-plakater i bakgrunnen. Fra musikalen "Arbeiderpartiet - the musical"; Teater Ibsen

PAROLER OG PLAKATER: Omgitt av paroler leter arbeiderpartistene etter ny kurs. Eirik Risholm Velle gjør en solid innsats både når det gjelder timing, spill og sang.

Foto: DAG JENSSEN / Teater Ibsen

Satiren over et norsk verdensbilde er tydelig. Skuespillerne Mathilde Skarpsno og Eirik Risholm Velle bidrar med presis timing og nok detaljrikt og kraftfullt spill til å holde musikalen flytende i store deler av forestillingen.

Det må nevnes at det er svært fint gjort når ensemblet klarer å synge om terroren i 2011 i en overraskende vending i forestillingen:

«Hvordan vil vi spørre, og hva vil vi svare? / Hva vil vi huske om tyve år? /
Er det fortsatt – sant – alt det som skjedde? / Eller mer et symbol, en slags metafor?
»

Interessant og underholdende

«Arbeiderpartiet – the musical» er underholdende. Men tekst som fyker av gårde, varierende intonasjon og den store tematikken gjør at den også kan virke monoton. Den spinner i seg selv noen ganger når det ikke finnes noen fiende å ta opp kampen mot, ingen nærliggende løsning – bare en mengde forslag på ting som kan snu en dårlig trend.

Bildet musikalen tegner av det politiske Norge er likevel interessant. Den viser samtidig også hvor frustrerende det kan være å tilhøre en organisasjon som mister makt, som ingen vil høre på lenger, frykten som følger opplevelsen av å tape. At ingen lenger bryr seg fordi de har det for bra.

Det er den merkelappen Norge og nordmenn får fra musikalens arbeiderparti.

Noen halvrim til tross, musikalen blir fremført med stor dedikasjon i numrene. Ideologi synges og danses, og politikken ble plutselig koronafri for en liten stund. Vi ler av oss selv i «Arbeiderpartiet – the musical».

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: