Det er i seg selv merkverdig at det allerede har passert 20 år siden Thomas Hylland Eriksens bok «Øyeblikkets tyranni» kom ut – i samme problemområde, men om datidas bekymringer. Med andre ord, tida fortsetter å gå sin gang, bare med akselererende hastighet. Tilsynelatende.
Den nye boka fra antropologiprofessoren har fått den lovende tittelen «Appenes planet» (ref. filmen med nesten samme navn) og er en oppfølger til «Øyeblikkets tyranni». Mye har endret seg på de 20 årene, skriver Hylland Eriksen i forordet til årets bok: «Den oppjagede, heseblesende rytmen trenger seg nå inn i bad og soverom, og motstemmene sier omtrent de samme tingene som den gangen: Gå deg en tur, hør på klassisk musikk, les en roman, bruk av-knappen».
Men hva er den viktigste forandringen? Smartmobilen, selvfølgelig. Vi går med internett i lomma alle som én, «som om det var den naturligste ting av verden».
Også irriterende
Å lese Thomas Hylland Eriksen er nesten alltid både interessant og lærerikt. Iblant er det også underholdende, endog riktig morsomt – og noen ganger riktig irriterende. I siste tilfelle har leseren trolig seg selv og sin sviktende toleranse for de allvitende å takke. Det er uansett til å leve med, vi har jo alle vårt. Også i smarttelefonenes verden.
Brorparten av «Appenes planet» er skrevet under kapitteloverskrifter i par av motsetninger, som «Her og der», «Da og nå», «Få og mange», «Nødvendig og overflødig» osv. Det er mange av dem. I dette valget av innfallsvinkel ligger rimeligvis både ambivalens og tvisyn, hvilket er en god ting i en verden der den opplyste samtalen stadig må vike for absoluttenes talsmenn og -kvinner. Samtidig er det nærliggende å tenke at relativisme og relativisering er Thomas Hylland Eriksens grunnleggende metode.
Smarttelefonens verdensherredømme
Han skriver da også – stadig i forordet – at han ikke har ønsket å forsvare en bestemt posisjon i diskusjonen av smarttelefonens «tiltagende verdensherredømme». Prosjektet hans er ifølge ham selv drevet av nysgjerrighet, ikke av bekymring. Prisverdig nok, det blir mer interessant slik.
Antropologen Hylland Eriksen er minst like opptatt av ulikheter, som av sammenfall. Det er da også besnærende å lese hvordan han insisterer på å vise sine lesere hvor radikalt vår vestlige (for å si det enkelt) bruk av smarttelefonen skiller seg fra flyktningens. Der vi bekymrer oss for skjermavhengighet, forflatning og hjernetap, er flyktningenes vei fra krig og ødeleggelser totalt forandret. Hvordan fant de veiene, hjelperne og kontaktene før smarttelefonen kom?
Én fortelling er særlig illustrerende: Flyktninger stuet inn i en lukket lastebil i Storbritannia merker at tilgangen på luft blir dårlig. En ung mann blant dem sender en SMS til en mann i Frankrike, en han har truffet underveis. Denne sender så en tilsvarende melding til en bekjent i England, som kontakter politiet. Politiet kommer i tide, menneskene i bilen unngår kvelningsdøden. Hva etterfølgende møter med politiet ellers førte med seg, kan være en annen sak.
Endrede livsvilkår
På samme måte viser Thomas Hylland Eriksen hvordan smarttelefonen kan ha endret livet for alminnelige mennesker i Afrika og Asia, i byene og på landsbygda. Det har i stor grad vært til det bedre, ved at jobber er lettere å finne, og småhandel og produksjon blir forenklet og mer effektiv, men også for utro mennesker i jakten på et alternativt ligg. Og unge, trangbodde jenter i Kina kan med ett oppleve å ha et privatliv – hittil et ukjent fenomen.
Disse sidene ved «Appenes planet» er kanskje de mest interessante, men de forhindrer ikke at Hylland Eriksen går inn i de mer problematiske sidene ved den nye offentligheten vi er blitt en del av – mer eller mindre frivillig: En standardisering av informasjon som forutsetning for at det hele skal virke. Igjen ser forfatteren ut til å havne på et i hovedsak positivt standpunkt:
«Kanskje forenkling og standardisering er prisen man må betale for demokrati. Her ligger et vanskelig dilemma for alle som er forarget over den lave kvaliteten på det meste av nettdiskursen og ikke minst det betydelige nærværet av bullshit, falske nyheter, kunnskapsløst dill og sjofel mistenkeliggjøring av navngitte grupper og personer».
Håndskriftens betydning
Et åpenbart dilemma, ja visst, og kanskje kan leseren iblant ha rett i at forfatterens dualisme og tvisyn også kan medføre en utydelighet som teksten hadde klart seg uten. Noe av det nærmeste Hylland Eriksen kommer en klart uttalt mening i denne boka, er en skjermpåført vandring fra håndskrift til tasting. Forskere han referer til, har konkludert med at hånskrift og tegning gir bedre læring enn tastingen.
«Det er med andre ord et sivilisatorisk tilbakeskritt å skulle utstyre alle skolebarn med padder og flytte pensum til skyen».
Samtidig fører bokas oppbygging, de mange motsetningsparene, med seg en tendens til gjentakelser. De samme poengene skåres flere ganger, riktignok fra litt varierende synsvinkler. Men når eksempler ligner hverandre til forveksling, kan det oppleves trettende, som om den døra er åpen allerede.
De nokså beskjedne innvendingene til tross, «Appenes planet» bidrar framfor alt med interessant refleksjon over det faktum at nettet og smarttelefonen er blitt vårt nav og kompass på samme tid.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
