La meg for en gangs skyld tillate meg å ta en omvei inn i anmeldelsen. «Amerikansk jord» er på mange måter et spesielt tilfelle:
En gang på etterjulsvinteren var jeg innom bokhandelen. Etter den vanlige utvekslingen av muntre synspunkter på gode og ikke fullt så gode bøker, ba mannen i bokhandelen meg om å vente litt i det jeg skulle gå. Han forsvant bak ei hylle og kom tilbake med ei ganske tjukk bok. «Denne vil jeg du skal lese, jeg vil vite hva du synes», sa han og dyttet på meg boka. Som vanlig tok jeg en befaling fra det holdet alvorlig, så ned på tittelen, tenkte «aha, den!», betalte, sa «ha det» og gikk.
Boka var Jeanine Cummins´ roman «American Dirt», ei bok som fikk en mildt sagt omskiftelig mottakelse i USA etter at forlaget Flatiron betalte et sjusifret dollarbeløp for rettighetene. Boka ble voldsomt hypet, ble plukket opp av Oprah Winfreys bokklubb, og i mars hadde den solgt 200.000 eksemplarer, bare i USA.
Først medrivende
Det er denne boka som nå kommer ut på norsk, under tittelen «Amerikansk jord».
Bråket begynte på Twitter allerede i januar. Jeanine Cummins, boka hennes, Oprah Winfrey og amerikansk forlagsindustri ble utsatt for en lang tirade av kritikk fra flere hold:
- Ingen latinamerikansk forfatter ville noen gang vært i nærheten av slik lanseringsoppmerksomhet
- Cummins hadde bedrevet kulturell appropriasjon, og hun hadde ingen rett til å skrive om latinamerikanere generelt og meksikanere spesielt – hun er irsk-puertoricansk
- Boka var «trumpistisk» og upolitisk
- Ikke hadde hun greie på hva det ville si å være immigrant heller
- Oprah overså og sviktet latinamerikanske forfattere
Jeg gikk altså hjem og begynte å lese. Først revet med.
Boka starter i Acapulco, en gang et turistmekka, nå ridd av narkokartellenes myrderier og bandekriger. Den åtte år gamle Luca er inne på bestemorens bad for å tisse da den første kula treffer veggen bak ham i stedet for hans eget hode. Inn kommer moren Lydia, de to klemmer seg inn i dusjkroken og holder pusten mens automatvåpnene høster blod og død ute i gårdsrommet. Der er hele familien samlet og Lucas far griller kylling. Faren er Sebastián Pérez Delgado, den kjente journalisten og kartellkritikeren. Han har nettopp publisert en lang og grundig portrettartikkel om Javier Crespo Fuentes, den seirende sjefen for kartellet Los Jardineros.
Da skytingen tar slutt og gjerningsmennene har dratt, etter å ha tatt for seg av kyllingen på grillen, ligger seksten døde mennesker igjen. Bare Luca og Lydia lever.
Lydia vet hvem den skyldige er, på grunn av ektemannens avisartikkel, men også fordi hun på merkelig vis ble kartellsjefens venn. Hun eier en bokhandel, elsker bøker. Det gjør også Javier, han blir fast kunde, kommer stadig igjen, framstår som et følsomt vesen, en poet, endog med et visst talent.
Lydia forstår at hun og Luca ikke er trygge noe sted. De må vekk, og det langt. USA, el norte, er eneste mulighet. Resten av denne boka handler om den lange reisen, om prøvelsene som flyktninger fra kartellet og deres allierte, fra korrupte politifolk og migrasjonspoliti.
Fallende entusiasme
Jeg hadde altså fått med meg debatten om denne boka da jeg begynte å lese. Hoderistende og oppgitt hadde jeg registrert påstandene om appropriasjon, om at hverken forfatter eller forlag hadde rett til å gi ut denne boka om mennesker de ikke visste noe om.
Twitter, Facebook, amerikanske aviser, etter hvert også europeiske, skrev nesten daglig om striden.
Jeg hadde også sett forlagets retrett på sosiale medier, der de lå flate og beklaget smakløs presentasjon, overdrevne påstander om bokas viktighet og så videre.
Jeg hadde sant å si tenkt at denne boka kunne være en anledning til å «gå i krigen» for ting å tro på, som retten til å skrive, og mot fenomener i samtida jeg er skremt av, som hangen til å ville bestemme hvem som kan skrive og ytre hva. Så jeg leste på, en stund. Mens entusiasmen falt.
Synd at boka ikke er bedre, var konklusjonen før jeg litt skuffet la den vekk, omtrent halvlest. Det var andre bøker å lese.
Når «Amerikansk jord» nå kommer på norsk, og den skal anmeldes, blir det viktig å holde tingene klart og tydelig fra hverandre. Her og nå skal jeg først og fremst ta stilling til om denne thrilleren om en mor og hennes sønn på flukt fra narkokartellene er en vellykket thriller eller ikke, om den holder litterært og menneskelig vann, så å si.
Solid research
Jeg har allerede antydet at interessen falt gradvis da jeg leste den engelskspråklige versjonen i vinter. Da jeg tok den norske utgaven opp nå, og framfor alt leste ferdig, står mye av førsteinntrykket ved lag.
Historien er fryktelig, den er basert på årevis av research. Den enorme og samfunnstruende makten som narkokartellene i Mexico utøver gjennom ufattelig voldsbruk og uendelige maktovergrep, kan neppe overdrives. Samtidig kommer jeg ikke fra at jeg har lest det bedre formulert og framstilt andre steder.
Jeg sliter mest med et språk jeg opplever som flatt, overforklarende, samtidig utbroderende, uten at farger, lyder og lukter kommer til virkelig liv.
Mest problematisk er nok Cummins´ iver etter å beskrive følelser og tanker i detalj – blant annet ved hjelp av adjektiver. Som her, om kartellsjefen Javiers tanker om vennen Lydia:
«Det eneste som gjorde Javier virkelig urolig, var mistanken om at Lydia, hans kjære Lydia, hadde sveket tilliten han hadde vist henne med diktet. Det var et svik han ikke hadde regnet med, og det fikk det til å banke forrædersk i brystet».
Slik berøves leseren ofte sin egen innlevelse i karakterene vi stilles overfor. Visst finnes det unntak, iblant er så vel spenningen i teksten som nærheten til barnet Luca sterk. Men ikke nok til å løfte helhetsinntrykket.
Vil bli lest med spenning
Jeg sier på ingen måte at «Amerikansk jord» er en dårlig thriller. Den vil bli lest med spenning av mange. For meg er det også utvilsomt at Jeanine Cummins har skrevet denne boka med god vilje, et ønske om å gestalte mennesker som altfor ofte forblir poenger i en nyhetssak.
Men at «Amerikansk jord» skal være en John Steinbecks «Vredens druer» for vår tid, slik en av mine favorittforfattere visstnok har sagt, det må være en svært overdreven påstand.
