Sparker inn åpne dører med 80-tallshyllesten «After Hours»

Hitliste-veteranen The Weeknd befestet med sin forrige utgivelse, «Starboy» (2016), sin posisjon som en av 2010-tallets største stjerner. Nå gyver han løs på et nytt tiår midt oppe i en mildt sagt utfordrende verdenssituasjon, med sin fjerde fullengder «After Hours».

Albumet er hans første helt uten gjesteartister, noe som må sies å være uvanlig for en artist som sannsynligvis har kalkulert med et uhøflig antall Billboard-plasseringer.

Kanskje er det fordi han krever full kreativ frihet i det som må sies å være et neo-nostalgisk frieri til vaporwave-bølgen som tok Internett med storm på begynnelsen av forrige tiår, med sin turkis/rosa estetikk og tunge synthriff.

Her ligger fingrene tungt på Roland D-50-synthen fra start til slutt, og med et par hederlige unntak føles det egentlig som om man har spolt tiden ti år tilbake, til den mystiske perioden da det plutselig føltes friskt og spennende med 80-tallet igjen. Det er litt som å se «Charlie Bit My Finger» i 2020: Ja, det er koselig nok, men vi er vel egentlig ferdig med dette?

The Weeknd, eller Abel Tesfaye, skal få ros for et univers som fremstår sammenhengende, gjennomtenkt og stemningsfullt. Bare så synd at universet er noen år for sent ute til å føles særlig nyskapende eller utfordrende.

Interessant er det også å merke seg at Tesfaye tilsynelatende har kostet på seg et mer selvransakende perspektiv denne gangen. Der vi tidligere har fått servert kalkulerte dansegulv-svisker har vi nå fått et fåfengt, ja, men ambisiøst innblikk i en skandaløst rik og vellykket ung manns indre følelsesliv.

Det er likevel ikke fritt for bangers, og hovedsingelen «Blinding Lights» er en aldeles ypperlig poplåt der refrenget i karakteristisk stil er ment å få deg til å snurre rundt i regnet mens Michelle Pfeiffer og Don Johnson farer forbi i en Lamborghini Countach.

«Hardest To Love» oppleves som noe så sjeldent som en russelåt med sjarm. «Save Your Tears» er et fint stykke anthem-pop som i likhet med resten av plata flørter med Pet Shop Boys og Michael Bolton samtidig.

«After Hours» er dessverre cirka fem år for sent ute til å fange 80-tallsbølgen, og tekstlig oppleves The Weeknds introverte dannelsesreise foreløpig som uinteressant og generisk.

Likevel er det ingen tvil om at Tesfaye har greie på poplåter med catchy refreng som antagelig vil figurere i en del reklamefilmer fremover. Jeg håper bare ikke at neste album i 2024 prøver å fange koronastemningen fra 2020, for da er vi ute og kjører igjen, Abel.