Det var et smart valg av Samlaget å utgi denne litterære tjukkasen på 431 sider. Pode er en morsom fyr vi får lyst til å være sammen med over lang tid. Og hva er bedre i disse korona-tider enn bøker som varer lenge og som kan leses av barn og voksne sammen?
Lun humor
Pode er seks år gammel. Han har en storebror som heter Pyton (det er selvfølgelig fordi han alltid oppfører seg helt pyton) og en lillesøster som heter Petra. Hun er bare fire, men leser allerede 'som en prest'. Hun har i alle fall lest et helt leksikon og har ofte oppsiktsvekkende kloke svar på så mangt.
Familien bor på et småbruk med høner og en gris. Mor jobber ute, far er hjemme og bruker mesteparten av tiden på å lage eksperimentell mat.
I disse podkast-tider leker forfatter og illustratør seg med et skikkelig Pode-kast.
Illustrasjon: Øyvind Torseter / SamlagetI motsetning til trenden i en del barnebøker for tiden, har Pode trygge voksenpersoner rundt seg som både ser og respekterer ham. Kanskje tror de ikke alltid på alt han forteller, men det er ikke så rart. For Pode opplever litt av hvert.
Konflikt-aksen står oftest mellom Pode og Pyton. Men også utenforliggende hendelser kan sette fortellingen i gang. Da drysser gjerne Tor Arve Røssland aldri så lite magi over hverdagslivet.
Magien viser seg i fortellingen om den uken da hele bygdas vær avhenger av om Pode og familien spiser opp middagsmaten sin eller ikke. Den kan også materialisere seg i den endeløse tilstrømmingen av japanske turister på tunet: Pode er blitt allergisk og nyser – og ordtaket der nøs du på deg gjester skal man ikke kimse av.
Fantasi-finurlig er det også når Pode blir vektløs og stiger til værs, bare fordi han har mistet så mange melketenner på én gang.
Oppfinnsom
Tor Arve Røsslands tekst er gjenkjennelig og ny på en og samme tid. Han tar utgangspunkt i hverdagslige situasjoner og vipper dem i en helt uventet retning. For hva hvis det faktisk er en sannhet i gamle munnhell?
Selv om han ikke alltid ror det helt i land, rent logisk, så sjarmerer Røssland både barn og voksne med Pode-historiene.
Skummelt blir det også, i blant, særlig i fortellingen «Anti-Pode», der en gutt som ligner Pode på en prikk stjeler hans plass i familien. Røssland har en hang til grøssere, det vil de som kjenner forfatterskapet hans vite. Bøkene om Svarte-Mathilda er blitt moderne skrekk-klassikere for barn.
Røssland skriver et enkelt og konkret nynorsk. Det betyr ikke at han ikke også glimter til med oppsiktsvekkende bilder og metaforer. For eksempel kan han beskrive hvordan Pode og bestevennen Anton ble kjent på denne måten:
Å skildre et vennskap som en fylt kjeks, det har jeg aldri hørt noen gjøre før. Men det fungerer!
Fine illustrasjoner
Øyvind Torseter har illustrert fortellingene om Pode. Hans sort/hvitt-tegninger er blikkfang, de suger oppmerksomheten til seg med sine mange detaljer å fordype seg i. Skikkelsene, som oftest risset opp med tynne blyantstreker, viser glede, forskrekkelse, angst og sinne.
Stakkars Pode blir utsatt både for en sulten kaiman og en like sulten magiker på jakt etter barn.
Illustrasjon: Øyvind TorseterJeg er stadig like imponert over hvor mye følelse Øyvind Torseter kan greie å legge inn i de tilsynelatende enkle tegningene. Det er ikke uten grunn han har mottatt både Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris og flere norske og internasjonale priser for illustrasjonene sine.
Kryss Maria Parrs «Vaffelhjarte» med Jeff Kinneys «En pingles dagbok» og du får en formening om Podes univers. Her er varme, humor og spenning – og overdrivelser som ikke er større enn at de kan svelges.
«Absolutt Pode» føles absolutt nødvendig, når du først har blitt kjent med den lille luringen.
