Litteraturen er full av skyggeforeldre.
Hva skjer når man i voksen alder forsøker å få igjen pusten, og danne seg et mer helhetlig bilde? Hvordan var det egentlig alt hang sammen?
Undertittelen er tydelig: «Å sette sammen bitene» er en personlig fortelling om «vold, skam og reparasjon». Tross innholdets tyngde og alvor, glimter forfatteren til med både humor og håp – og et forfriskende fravær av sentimentalitet.
Den tørste presten
Som prest og embetsmann hadde ikke Martins pappa engang smakt en øl før han fylte 30. Men fra avholdsmann til alkoholiker var veien kort, og derfra gikk det bare nedover.
De verste tingene faren gjør i oppveksten, gjør han likevel klinkende edru. Som å tvinge sønnen til å vaske badet med tannkost – splitter naken.
Utad preker faren om raushet, men praktiserer ikke dette i eget hjem. Martin får juling, ser faren forgripe seg på moren, og da han som tenåring står og skjærer kniven over sin egen finger i et forsøk på å vekke en reaksjon, får han høre et likegyldig: «Var det dette du ropte på meg for?».
Slike grusomme hendelser blir fortalt uten særlig oppbygging, innsirkling eller uthaling, noe som gjør det hele mer troverdig – og mer tålelig for leseren. Det er så heftig det som skrives om, at det ikke trengs mer farge eller dramaturgi. Det betyr imidlertid ikke at språket er kjedelig, nei, denne boka er virkelig godt skrevet, med smidighet og masse glimt i øyet.
Fortidens mange ansikt
Tittelen, «Å sette sammen bitene», indikerer et søk etter en sammenheng, men i boka leser vi hvor evigvarende dette minnearbeidet kan være. Slik viser Eia-Revheim kjernen i vår selvforståelse, at vi fører livets kaos og tilfeldigheter inn i et narrativ (fortelling) hvor enkelte øyeblikk blir stående som mer sentrale.
Alle som har erfaring med en vond fortid, enten det er førstehånds eller gjennom noen man er glad i, vet at denne fortiden ofte omskrives i takt med nye livserfaringer og innsikter.
Vi leser også om fine far-sønn-øyeblikk, som gir et mer komplekst bilde av saken. For faren var også en karismatisk ablegøyer – én av mange ting Martin har arvet.
Psykiatriens utvikling
Som forretningsmann og kulturarbeider har Martin Eia-Revheim oppnådd hva mange vil beskrive som suksess i livet, men dette er ingen heltehistorie. Derimot er det en ærlig og nedpå fortelling om forsøket på å finne ro, om å ville komme seg videre fra fortidens klør for å kunne sette pris på alt det fine man tross alt fikk til slutt.
Kan man senke garden og slippe kontrollen, uten å føle at man gir opp? Denne problemstillingen er nok gjenkjennelig for mange, opplevelsen å bli snytt for glede fordi så mye av ens identitet handler om å være en kriger.
Ikke minst er det interessant å lese om psykiatriens utvikling. I dag er helseapparatet trent opp i å avdekke og avsløre omsorgssvikt, ikke behandle utagerende oppførsel kun som symptomer på kroniske psykiske lidelser, slik tilfellet var for Martin. I stedet for å få spørsmål om hvordan det sto til hjemme, ble han diagnostisert og tungt medisinert. Vi kan bare håpe at verden er en annen i dag.
Vil treffe mange
«Å sette sammen bitene» har alle egenskaper som tilhører en sjokkartet fortelling om omsorgssvikt: rørende, medrivende og oppskakende. Det som derimot er vanskelig å få til, som Eia-Revheim gjør på mesterlig vis, er sømløse overganger, lekne overraskelsesmomenter og interessante fortellermessige grep.
Denne boka er til alle der ute som fremdeles har garden oppe, lenge etter innrømmelsen av en barndom hvor begrepet «normalt» totalt mistet sin betydning.
Å snakke om hva som hendte er utfordrende nok, men å snakke om hvordan man har det her og nå, som konsekvens av det forferdelige, dét er det virkelige første steget mot frigjørelse.
Martin Eia-Revheim har tidligere vært orkestersjef for NRKs Kringkastingsorkester.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Jeg skal hente deg» av Gine Cornelia Pedersen, «Februar» av Johan Lindvall, «Regnbueørret og kokt ris» av Terje Dragseth, og «Ute» av Einar Stenseng.
