Lengselen etter troen

Essayene i «Å lese etter troen» utforsker fenomenet «tro» i nyere norske romaner og dikt. Ikke bare leter Hverven etter troen i tekstene han leser, han bruker tekstene til å si noe om Norge de siste 50 årene og stiller spørsmål som: Hva skjedde med pietismen som en gang stod så sterkt? Hvilke fellesskap og sammenhenger mister vi tilgang til uten den kristne tradisjonen?

Og:

Kan troen på litteratur og kunst erstatte en gudstro?

Høytidsstemning

Jeg blir ofte begeistret mens jeg leser. For litteraturnerden i meg er det høytid å lese om redaksjonsmøter i litteraturtidsskriftet Vagant på slutten av 80-tallet der legenden Pål Norheim erklærer pietismens tidsalder for avsluttet.

I samme kapittel bruker Hverven bøker av Ingrid Storholmen, Olaug Nilssen, Laura Djupvik og Kristine Hovda til å si noe om pietismens sekularisering i det norske samfunnet fra den personlige, fromme troen til den moderne individualismen i det liberale samfunnet. Hverven nevner kristne bevegelser som Oase og Evangelism Explosion i et svært fascinerende innblikk i nyere norsk historie.

I et kapittel om Svein Ellingsen påpeker Hverven hvordan moderne salmediktning har blitt oversett i litteraturhistoriske oversikter.

I flere gode nærlesninger får han frem en dikter som for meg var ukjent ved navn, men som jeg allikevel har sunget tekstene til i for eksempel dåp og konfirmasjonsgudstjenester.

Som boken ellers er det både eksistensielt og opplysende på samme tid.

Jeg blir oppriktig rørt når Hverven skriver om årets og livssyklusens gang og hvordan den kristne kalenderen ivaretar dette gjennom høytidenes liturgi og i salmebokens oppbygning.

Personlig glød

I kapitlene om diktningen til Paal-Helge Haugen og den tidligere nevnte Ellingsen, skulle jeg gjerne ønsket meg flere sitater fra diktene og salmene.

Det tar hele elleve sider i salmekapitlet før leseren møter det første utdraget. I romanlesningene kan referatene fra romanene bli i overkant lange og jeg faller iblant av som leser.

Essayene fungerer aller best når Hverven ligger tett på og deler sitater med leseren for deretter å skjære gjennom med egne digresjoner og refleksjoner.

Bruken av egen livshistorie fungerer utmerket og utgjør noen av de sterkeste partiene.

Hverven gir små glimt av egen troshistorie og utvikling. For eksempel møter vi teologistudenten som banker på medstudenters dører for å misjonere og skremme sine naboer med helvete, og den samme unge mannen som frustrert kaster bibelen i veggen.

Disse scenene beriker tekstene og skaper en personlig glød.

Treenigheten

Hovedvekten av boken kretser rundt «de tre store», som vi for anledningen kan kalle treenigheten: Karl Ove Knausgård, Jon Fosse og Dag Solstad.

Jeg har stor sans for hvordan Hverven yter Fosse motstand når han drøfter det gnostiske livssynets livsfiendtlige aspekter.

Knausgårds romaner brukes blant annet til en kritikk av Den norske kirke:

Hverven får også mye ut av Solstads romankarakterers protest mot tilværelsen.

I oppsummeringen av siste kapittel skriver Hverven:

For meg blir denne konklusjonen en anelse for stor for romanenes tekstgrunnlag.

Men Hverven er heldigvis ikke bombastisk. Gjennom den essayistiske stilen bringer han inn et variert tilfang av digresjoner og assosiasjoner som gjør boken god å tenke med.

Hverven klarer å si noe på både samfunns- og individnivå om både friheten ved, men også sorgen over, å forlate en trostradisjon man ikke lenger kan stille seg bak.

Den samme tradisjonen mange lengter tilbake til når en møter livet ved «sine ytterste punkter».

Hvervens essayistiske forsøk oppleves som nærende og svært rike.

Dette er tekster jeg ser frem til å vende tilbake til.