Tøft om tall

Ikke før har Kristin Roskifte vunnet Nordisk råds barne- og ungdomspris for en original tellebok , så blir Mari Kanstad Johnsen nominert til Brageprisen for sin tellebok. Det er nok først og fremst det personlige preget som teller når to tellebøker blir løftet frem nesten samtidig. Både Roskifte og Kanstad Johnsen utmerker seg i så måte.

Å lære bokstaver

For to år siden skapte Mari Kanstad Johnsen radarparet Anna og Mormor. De to var på vei hjem fra barnehagen, og Anna hadde akkurat fortalt Mormor at hun hadde begynt å lære bokstavene, da hun plutselig ble truffet av en ring i hodet.

Hvor kom den fra? Hadde noen mistet den ut av et vindu? Anna og Mormor gikk innom alle leilighetene i den store boligblokken. Der møtte de et helt menasjeri av folk og dyr som begynte på alle alfabetets bokstaver, helt til de kom til toppen av bygget der Å-en i skiltet på taket hadde mistet ringen sin.

Det var en morsom fortelling, en ABC formet som en spenningshistorie, fra A til Å.

Å telle penger

Nå er Anna og mormor på farten igjen. Det er sommerferie. Alle de andre barna skal til dyreparker og lekebutikker. Anna skal være hos Mormor. Det høres ikke særlig spennende ut. Ikke har Mormor penger, så Anna kan få kjøpt seg den fine kosekaninen hun ønsker seg heller.

– Vil du ha en sommerjobb? spør Mormor, så kan du tjene penger til kaninen.

Ja, det vil Anna. Hun skal hjelpe Mormor å passe husene i gaten. Ti kroner for hvert hus, fem hus, det blir akkurat nok til å kjøpe kosedyret.

Anna tar jobben alvorlig. Hun skal passe én slange, to kaniner, tre fugler, fire tomater som må vannes, og fem fisker. Det er først når Anna finner ut at hun kan lette jobben med å plassere alle i ett og samme hus at kaoset oppstår.

Moraliserer ikke

Mari Kanstad Johnsen har humor. Og hun vet å skape spenning. Hun bygger opp en forventning, og så bryter hun med våre antakelser. Hadde dette vært en moraliserende barnebok, ville Anna fikset jobben, lært av å måtte yte for å nyte, og hatt penger nok til å skaffe seg kosedyret.

Men Mormor må gripe inn og legge ut penger for å redde stumpene etter Annas noe ustrukturerte sommerjobb. Men Mormor er ikke den som gir ved dørene. Nå skylder Anna henne penger, så hva med kosedyret?

Jeg skal ikke røpe slutten, bare si så mye som at de blir fornøyde, både Anna og Mormor.

Skaper fullverdige personligheter

Det visuelle uttrykket er enda mer overstrømmende her enn i den forrige boken. I hvert hus Anna skal passe, finnes det skatter for en nysgjerrig småjente. Klær i klesskapet, mat i kjøleskapet, kunst på veggene. Alt kan telles!

Mari Kanstad Johnsen lar store oppslag der fargene raust fyller hele bildet alternere med detaljtegninger på hvit bakgrunn. For eksempel finnes det elleve varianter av en Anna som blir både sint og lei da inntjeningen gikk i vasken.

Både Anna og Mormor er tegnet med utstrakt personlighet: Anna som det driftige, nysgjerrige og følelsesstyrte barnehagebarnet hun er, og Mormor med alpeluen og egne kunstner-ambisjoner. Mormor har Frida Kahlo på veggen og espressokanne på hagebordet. Ingen gyngestol eller strikketøy her i gården.

Det er en stor sjenerøsitet i Mari Kanstad Johnsens bilder. Anna blir det naturlige blikkfanget i en verden som myldrer av former og figurer. Som lesere blir vi invitert inn til å studere detaljene, men også assosiere fritt ut ifra tegningene.

At Kanstad Johnsen lar store deler av fortellingen faktisk foregå i bildene, er rett og slett forbilledlig.