Et usedvanlig rikt og mangfoldig kunstår

Hvordan tar 2022 seg ut i bakspeilet? Hvilke kunst­begivenheter står vi igjen med? Hva var de største overraskelsene og skuffelsene?

Det er virkelig vanskelig, det er så mye som fortjener å fremheves.

Kanskje virker året så usedvanlig rikt og mangfoldig fordi det kommer etter to lange år med pandemi og delvis nedstengte museer?

Årets største kunstbegivenhet:
En ny nasjonal storstue for kunst

Hva: Åpningen av Nasjonal­museet
Hvor: Vestbanen, Oslo

Det ubestridte høydepunktet er lett å kåre:

Åpningen av det nye Nasjonal­museet på Vest­banen er nemlig ikke bare dette årets, men de siste tiårenes viktigste kunst­hendelse.

En ting er den flotte, tidløse arkitekturen som med sitt horisontale og innadvendte preg formidler byggets funksjon som et sted for fordypning.

Men fremfor alt er åpningen av museet viktig fordi det gir oss en større tilgang til de fantastiske samlingene som vårt felles kunst­museum forvalter.

• Les anmeldelsen: «En bunkersaktig skattkiste»

Årets dristigste utstillingsidé:
Munch og black metal

Hva: «Satyricon & Munch»
Hvor: Munch-Museet, Oslo

Fallhøyden var stor. Hvordan skulle man koble nykomponert musikk av black metal-stjernen Sigurd Wongraven med Edvard Munchs bilder?

Det var likevel lett å se at det fantes koblinger mellom Munch og Wongravens band Satyricon. Særlig i den tidlige fasen av sitt kunstner­skap kretset Munch om melankoli, angst, fremmed­gjøring og død.

På mesterlig vis klarte museet å flette kunst og musikk sammen til en storslagen mørk symfoni, der de tok publikum med på en reise gjennom ulike menneskelige emosjoner.

• Les anmeldelsen: «En sjeldent mektig opplevelse»

Årets mest spektakulære kunstopplevelse:
Appellerer til alle sanser

Hva: «Above Front Tears Oui Float»
Hvor: Nasjonal­museet, Oslo

I opplevelses­verket «Above Front Tears Oui Float» vandret jeg gjennom en fascinerende grotte­tunnel.

Det var flyvende bestemødre, «steinformasjoner» formet som fiskeskapninger, kvinnebryster, og mannlige kjønnsorganer. Her steg mektige kampesteiner ut av tåken.

Den franske kunstneren Laure Prouvost flettet sammen drømmer, mytologier, kunst­historiske referanser og harde realiteter. Dette var en tvers igjennom spektakulær opplevelse.

• Les anmeldelsen: «Som en fascinerende drøm»

Årets skeive klimaks:
Vondt og vakkert om aids

Hva: «Hvert øyeblikk teller – følelser av aids»
Hvor: Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

Svært mange museer og gallerier benyttet anledningen til å skape utstillinger i forbindelse med det skeive kultur­året 2022.

Her er det mange minne­verdige utstillinger å velge mellom, men Henie Onstad Kunst­senters «Hvert øyeblikk teller» var den aller sterkeste.

Det var en overveldende opplevelse å komme inn i utstillingen, hvor sorg, lidenskap, dødsangst og skjønnhets­lengsel var samlet på et relativt lite areal.

Med korona som bakteppe vekket utstillingen også ubehagelige spørsmål om reaksjons­tiden knyttet til aids­epidemien ville vært raskere hvis en annen demografisk gruppe hadde vært rammet.

• Les anmeldelsen: «Vondt og vakkert»

Årets vondeste skandale:
Kostbart mageplask

Hva: Det nasjonale minnestedet etter 22. juli
Hvor: Utøya-kaia, Hole

Opprinnelig skulle det nasjonale minne­stedet for terroren på Utøya koste 40,5 millioner kroner. Prislappen endte på 672 millioner.

En slik vanvittig sum ville vært enklere å leve med hvis vi satt igjen med et stort kunstverk og et viktig monument for fremtiden. Det er jeg sikker på at det forkastede «Memory Wound» ville blitt.

Minnes­merket som nå er reist, oppleves som et sørgelig kompromiss: Det er spinkelt og form­messig lite interessant og har lite å si til kommende generasjoner. Form­språket gir også noen ganske uheldige assosiasjoner til en bygge­plass.

Infra­strukturen dominerer også voldsomt. Den spinkle søyle­rekken drukner i nedkjørsel og parkerings­plass.

• Les anmeldelsen: «Et sørgelig kompromiss»

Årets tydeligste tendens:
Kvinner over hele fjøla

Hva: Kvinne­bølge i kunst­livet
Hvor: Diverse museer i inn- og utland

I mange tiår har man snakket om at det er kvinnenes tur. Likevel at er det først nå det faktisk skjer: På årets Venezia­biennale utgjorde menn kun snaue ti prosent.

Her hjemme har i høst så å si samtlige store institusjoner vist omfattende separat­utstillinger med kvinnelige kunstnere: Noen unge, fremadstormende, andre eldre som urettmessig har falt ut av den store modernistiske fortellingen.

Munch presenterte den unge samtidskunstneren Apichaya Wanthiang og maleren Camille Henrot. Henie Onstad viste den opprørske senmodernisten Niki de Saint Phalle, på Astrup Fearnley Museet samtidsskulptøren Rachel Harrison.

Stavanger kunstmuseum løftet frem japansk-amerikanske Ruth Asawa, og KODE bød på en bredspektret utstilling med kunstnerduoen Annette og Caroline Kierulf. Mer av slikt!

Årets drøyeste kunstprosjekt:
Onani som kunst

Hva: «Maria Pasenau: The Odder Erotica»
Hvor: Trafo Kunsthall

I «The Odder Erotica» utforsket Maria Pasenau den ensomme erotikken. Hun viste oss en fri, selvstendig begjærs­drevet kvinne: et aktivt seksuelt subjekt.

Gjennom sitt modige selv­utleverende kunst­prosjekt ønsket Pasenau å inspirere publikum til onani gjennom «onani­stoler» som man kunne gni kjønnet sitt mot. «Jeg håper publikum vil gjøre det», sa Pasenau optimistisk.

Her tror jeg nok hun ble skuffet. Selv de mest frilynte av oss kjenner nok at vi helst utfolder den ensomme (og for så vidt også den tosomme) erotikken på privaten.

Og hva skulle i så fall Kunst­hallen ha gjort, hvis folk virkelig hadde tatt henne på ordet og begynte å tilfredsstille seg selv på disse fantasi­fulle stolene? Det hadde blitt skandale å skrive om i en års­oppsummering, det!

• Les anmeldelsen: «En ballade om seksuell uavhengighet»

Årets største overraskelse:
Estlands ukjente mester

Hva: «Konrad Mägi – Estlands store maler»
Hvor: Lillehammer kunstmuseum

Konrad Mägi regnes som en av Baltikums aller fremste kunstnere. Det sies at han egen­hendig brakte modernismen til Estland.

Alle estlendere har hørt om Mägi, men i den større europeiske kunst­historien er han glemt. Selv hadde jeg aldri hørt navnet før Lillehammer kunst­museum brakte bildene hans hit til lands.

Mägi hentet inspirasjon fra et bredt spekter av europeiske stiler og strømninger, på sitt beste klarte han å flette sammen alle disse impulsene til et spennende og individualisert formspråk.

Det var en berikelse å bli kjent med denne frodige og tidvis helt virtuose kunstneren.

• Les anmeldelsen: «Fullstendig mägisk»