En kar kom alltid for seint til gudstjenesta. Ofte kom han langt ute i preika. Kirketjeneren hadde i lengre tid sett dette, nå ville han vite hva det kom av. Handla det om at prestens preken? At den var kjedelig, unne han godt forstå det. Eller at kirkebenkene ødela ryggen. Kirketjeneren hadde sjøl fått ryggplager etter mange år på harde benker?
Nei, benkene var nå ganske greie, mente mannen. Men slik livet og trua hans var fortida, orka han ikke for mange ord. Men når presten løfte armene og lyste velsignelsa på slutten av gudstjenesta, vil han være der.
Når livet er vanskelig, er det gjerne de enkle ting som holder en oppe. Små klapp på skuldra, ei enkel salmestrofe eller bestemors aftenbønn. Det handler om håp. Om å klamre seg til håpet. Håpet er ei bru til morgendagen, leste jeg en dag. Det likte jeg.
”Kvart menneske er ei øy, så det må bruer til”, skriver Tarjei Vesaas. Brubygging handler om å bygge tillit. Tillit handler om å ha noe godt å melde. Det er ikke uten grunn at evangelium betyr godt nytt. Juleevangeliet er også et stort bruprosjekt mellom Gud og menneskene.
Det merkes når mennesker har noe godt å komme med. Det forandrer liv. Ofte har jeg hørt historier om vanskelige liv, som blei berga av et enkelt, godt menneske: Ei bestemor, ei tante, en lærer, en barnevernsansatt, en fengselsbetjent, en psykiatrisk sjukepleier eller en god konfirmantprest.
Kanskje handler det mest om mot: Det å ha mot til kontakt, og å kunne sette mot i andre. Slik sier Hebreerbrevet det i 3. kapittel, vers 12-15: ”Set mot i kvar andre kvar dag så lenge det heiter i dag, så ikkje nokon av dykk, skal la seg dåre av synda og verte forherda.
Den gode Gud har gjort seg avhengig av oss til å formidle sin nåde. Vi kan sende Hans velsignelse ut i verden. Så kan alle mennesker få ta imot Guds gode ønsker og velsignelse.
Guds velsignelse sendes ut over alle. Enten vi sitter på første eller siste benk. Enten vi er seint eller tidlig ute.