Teksten er hentet fra 4. Mos. 6,24.
I dag er det 1. april, og mange av oss er ekstra oppmerksomme slik at vi ikke skal bli narret. Men kanskje er det allerede for sent å advare deg. Du er blitt narret april lik mange av oss andre.
Jeg vil dele med dere denne dagen en opplevelse som jeg lenge trodde var aprilsnarr, men som viste seg å bli til velsignelse i stedet. Det skjedde på Bolivias høyslette, ca 4000 meter over havet. Jeg skulle besøke en fattig, enkel pastor som bodde mot grensen til Peru.
I det golde landskapet er det ikke tømmer å bygge av. Byggeelementene er derfor jord og gress, eltet sammen i blokker. Prestens jordhus var hvitkalket på innsiden, og det var lite på veggene. Vi satt rundt et bord midt i rommet og spiste en form for kjøttgryte.
Etter at vi hadde spist , reiste pastoren seg og holdt en vakker tale til meg. På ekte latinamerikansk vis, fargela han med ord . Han sa at han og kona ville gi meg en gave med på reisen, en vakker gave, en meget kostbar og verdifull gave. Etter som han beskrev gaven, ble jeg mer og mer nysgjerrig, men trodde vel egentlig at det hele var en form for aprilsnarr.
Hva kunne vel den fattige pastoren ha på lur som var så vakkert, kostbart og verdifullt? Det er en stor gave, fortsatte pastoren, og jeg begynte å tenke på om jeg hadde plass nok i kofferten. Da han mot slutten av den lange talen sa at gaven de ville gi meg nærmest måtte sies å være umistelig for dem, var jeg sprekkeferdig.
Pastoren løfter så begge hendene og sier: "Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred." Han siterte den gamle bibelske aronittiske velsignelsen. Han og kona visste ikke noe mer verdifullt, vakrere, større og mer kostbart enn Guds velsignelse. Og denne ville de nedbe over mitt liv. Det var så visst ikke noe narrespill.
Ekteparet ønsket av hjertet at jeg skulle få leve mitt liv i den samme velsignelsen fra Gud som de hadde over sitt liv. Jeg tenkte der jeg satt og strevde med gråten: Hvem av oss to er rikest, om det ikke er den fattige pastoren som i sin hverdag virkelig regnet med Guds velsignelse? For det er Guds velsignelse som gjør rik, står det i Bibelen. Ikke nødvendigvis på penger og materielle ting, men på verdier som er langt, langt viktigere.
Noen har tenkt seg at velsignelsens ord om Guds ansikt som lyser over oss, har sammenheng med øyeblikket da en rik herre løste trellen sin fra slaveriet og gjorde ham fri. Herren la sin hånd under haken på den knelende slaven og løftet ansiktet hans slik at de to så hverandre inn i øynene. Den tidligere trellen hadde fått nåden og friheten.
Dagen på høyplatået i Bolivia viste meg hva det betyr å leve under Guds ansikt og omsorg. Velsignelsens ord er ikke tomme, ingen aprilsnarr for godtroende mennesker. Velsignelsens ord har makt i seg. For Herren selv går god for dem.
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bodil Arnesen i "Velsigning" av Ragnar Bjerkrheim.