Hopp til innhold

Vei i desembertåke

Er ikke vi mennesker kommet så langt nå at det kan finne veien selv og lete fram stiene på egen hånd? Er det ikke et nederlag å involvere Gud i det å finne livskursen? spør Per Arne Dahl.

Per Arne Dahl.
Foto: NRK1 / NRK

God morgen alle sammen. For noen år siden ble jeg veldig fascinert av Erik Fosnes Hansen sin roman ”Salmer ved reisens slutt”. Denne tirsdag morgen utfordres vi av en Salme midt i reisen. Forfatteren er kong David, og han sier i salme 25: ”Herre, vis meg dine veier og lær meg dine stier!”

Det er åpenbart at David opplever livet mange nummer for stort. Han innleder salmen med å erkjenne nødvendigheten av å være omsluttet av noe som er mye større enn ham selv: ”Herre, jeg løfter min sjel til deg, jeg setter min lit til deg min Gud”.

I det bibelske språk er ordet sjel det mest omfattende uttrykk for det å være menneske. David er rett og slett opptatt av at han overgir hele sitt liv til Gud i tro på at Han kan vise ham veien og lære ham stiene.

Og da lurer jeg på følgende: Er ikke vi mennesker kommet så langt nå at det kan finne veien selv og lete fram stiene på egen hånd? Er det ikke et nederlag å involvere Gud i det å finne livskursen?

Som fersk teologistudent strevde jeg med livskurs og livsvalg og syntes Gud var rimelig taus i så måte. Jeg ba til ham, men det var lite å merke til hans vink. Jeg leste i Bibelen, men lite angikk meg, sånn direkte, mener jeg. På en gudstjeneste var det en kristelig syngedame som sang med overbevisning en sang av den norske salmedikteren Trygve Bjerkrheim. ”Gud har en plan med ditt liv”, og det var nesten litt i overkant, tenkte jeg.

Betyr det at hvis vi ikke kommer på Guds vei med en gang blir resten feil og hvis vi ikke oppdager hans sti umiddelbart er vi ute av Hans plan? Jeg oppsøkte en lærer på Menighetsfakultetet og lurte på hvordan dette kunne ha seg? Professor Ole Modalsli sa med klokskap følgende:

”Å leve i Guds plan handler om å søke Guds vilje på nytt hver eneste dag”. Vi surrer og famler alle som en i desembertåka, og salmen midt i livet utfordrer oss ikke til å bli nevrotiske stifinnere som bruker all energi på å ikke trå feil. Gud som i tidenes morgen skapte alt ut av intet er en mester i å skape nye utgangspunkt.

Davids salme trøster oss med at Gud er mye større enn vår uvisshet, slik det står i en annen salme: ”Vei har du alle steder, og hjelp i all vår trang”.

Skriv e-post til Per Arne Dahl her.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Ole Paus synge salmen ”Lær meg å kjenne dine veie”.

Hør andakten 11. desember 2007.

Skog