NRK Meny
Normal

Ved min Ånd

I KFUK har Siv Limstrand møtt noen av de mest kraftfulle kvinnene i sitt liv. Kvinner fulle av tro på at det nytter, håp om en bedre verden og kjærlighet til Gud og alt som lever.

Siv Limstrand
Foto: Helge Helgheim / NRK

Teksten er hentet fra Sak. 4,6 – Ved min Ånd, sier Herren

God morgen!

”Thank you, for what you just gave”, takk for det du akkurat gav, sa hun, Jean, KFUK-lederen fra Ramallah, men det var jeg som ville takke.

I den gamle bibelen min fra sytti-tallet er det ei kraftig ramme rundt dagens bibelord fra profeten Sakarja: ”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, Allhærs Gud.”

Grunnen til den kraftige omramminga er at dette er mottoet til den verdensvide KFUK-bevegelsen, kristelig forening for unge kvinner, eller World YWCA som det heter på engelsk. Nærmere 10 millioner kvinner er sammen om tro og kamp for kvinners og barns menneskerettigheter. Og alle samles under dette mottoet, som ved første øyekast kan virke litt bleikt og kraftløst, og nærmest en begrunnelse for ikke å nå noen vei. For det er jo makta og krafta som rår. Er det ikke?

Men i KFUK har jeg møtt noen av de mest kraftfulle kvinnene i mitt liv. Kvinner fulle av tro på at det nytter, håp om en bedre verden for skaperens barn og kjærlighet til Gud og alt som lever.

Og denne krafta har tatt bolig i høyst ulike kropper, men strålt ut i verden. Som i Joyce i Sør-Afrika, enda under apartheid. Uredd, våken, kunnskapsrik og politisk analyserende. Hun kunne åpne øynene på ei søster fra nord så det kjennes tjuefem år seinere. Hun tok oss med til slumområdene rundt Johannesburg. Ikke bare for at vi skulle se apartheids konsekvenser. Men mest for at vi skulle se hvor sterkt håpet levde.

Og at det forplikter å ha sett og møtt, vi var bundet sammen i håpet og kampen etter det. Vi var bundet sammen heilt inn i gleda da apartheid-regimet falt. For akkurat som delt byrde er halv byrde, er delt glede dobbel glede! Joyce var ikke stor av størrelse, hun var stor av ånd, omfavnende og utfordrende. Vi hører sammen, sa hun, og gjorde det sant.

Jean fra Ramallah delte flammen fra lyset sitt med meg. Vi satt sammen i Jerusalem, i øst, den palestinske delen, der Palestina KFUK har sitt senter. Jean er kveker. Kanskje den kristne tradisjonen som holder pasifistiske idealer høyest og lever dem ut i praksis.

Hun var den gang visepresident i verdensbevegelsen og bar ett budskap med hele seg ”fred med rettferdighet.” Å være i nærheten av henne, var som å være i et kraftfelt. Det var umulig å ikke bli berørt av roen, trua, håpet hennes - det la seg som ei kappe rundt oss. Hun delte raust, av flammen innenfra, om livet under okkupasjon, kampen for folket, mot hatet.

Jeg tenker ofte på henne, veit ikke hvordan hun lever nå, bak muren. Men jeg takker henne og takker for henne og for alle de kvinner som har vært ledere i stort og smått, ved Guds ånd. De har vært som avglans av Guds smil.

Skriv e-post til Siv Limstrand.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Nidarosdomens Jentekor med "Han skapte deg i dag".

Andakt 06.05.2008 ved Siv Limstrand