God morgen. Og fortsatt god påske!
Vi er jo fremdeles i kirkens påsketid, den som startet ved soloppgang påskemorgen – eller kanskje allerede i mørket påskenatt – og som varer helt til pinse. Oppstandelsestiden.
Uansett om påsken faller tidlig eller sent – den kommer med våren. Og – bare slapp av nå, om du bor på et sted der det ligger en meter snø, eller er minus en, der våronna er i gang eller det høljer eller hagler i dag. Dette er ikke en værmelding eller en konkurranse der det handler om å være kommet først og lengst.
Poenget er heller: hvilke vårtegn ser du der du bor eller er akkurat nå? Rent bokstavelig – i naturen – eller i overført betydning, i livet og fellesskapet?
For våren er kommet, uavhengig av hva slags vær vi snakker om. På mine kanter nå, like nedved Mjøsa, har jeg sett både hestehov og ”bæssfarhugu”, hvitveis og blåveis. Trær med ”gåsunger” eller ”pusekatter”, snøen tiner og smelter, det sildrer og renner overalt. Nye lamunger i sauefjøset. I hagene snøklokker, krokus, påskeliljer og tulipaner. Fuglesang. Unger som sykler og leker og trives. Men – det beste av alt - etter måneder med mørketid og sprengkulde - er lyset. Endelig!
Dette er jo naturens gang – og det er livets under. Kunsten er å se etter tegnene. Tørre å se etter.
Den kristne kirke står og faller med troen på oppstandelsen. Livet som seirer. Jesu kroppslige oppstandelse som evangeliene forteller om, sprengte – og sprenger erfaringens og fornuftens grenser. Bare troen kan gripe dette – med tvilen som en helt selvfølgelig medvandrer.
Mer og mer tenker jeg at det som virkelig betyr noe, er om – og hvordan – oppstandelsen blir virkelighet i våre liv. Om vi våger å tro på kjærlighetens og livets seier i den verden vi lever i. Tro at når vi ser vår neste i øynene, da ser vi også et glimt av den oppstandne og nærværende Kristus.
Tro at Kristus er til stede i sin kirke – flokken av søkende, troende og tvilende mennesker som både lykkes og mislykkes i å gjøre som han ba oss.
Tro at der mennesker lider, der lider den oppstandne, sårede Gud med.
Tro at selv i det dypeste mørke, der finnes det spirer til liv, og at det derfor alltid finnes mening i å forsvare livet og menneskeverdet.
Kristus er oppstanden! Og våren er på vei!
