Teksten er fra Ordspråkene 11, 23-27.
Vi våkner ganske ofte opp til nyheter om at mennesker med meget høye inntekter ikke nøler med å forsøke å skaffe seg enda mer. De kan sutre over høyt skattenivå eller, slik den siste skandalen i Tyskland har avslørt, ha overført store summer til skatteparadiset Lichtenstein. Slik unndrar de som har mest å å bidra med det de er forpliktet til i å bygge et godt, tysk samfunn for alle.
I vår tid står vår felles menneskehet overfor to store utfordringer. Det ene er å utrydde fattigdom, det andre er å sikre at klimaendringene kontrolleres og at de som allerede rammes av dem, får mulighet til å tilpasse seg nye, klimatiske forhold. Det er mulig er å løse dem. Men det vil kreve at de som har mye, må dele og at de som er rike må være villig til å betale.
Norge og vi norske bor i verdens rikeste land og de aller fleste av oss har romslig økonomi slik at vi helt klart er av de første som utfordres til å dele og betale for at vi som menneskehet skal få en god framtid sammen. Hvis ikke vi i Norge stiller opp, hvem skal da gjøre det?
For nesten 3000 år siden ble det sagt og skrevet ned at én som strør ut får likevel mer, mens en annen er gjerrig og må enda lide nød.
I dette ordsdpråket ligger sannhten om mennesket gjemt, nemlig at vi ikke lever alene, men i fellesskap med andre. Det blir ikke et godt liv for noen dersom vi holder det vi har for oss selv og ikke er villig til å betale for at andre skal få et bedre liv. Men dersom vi er med og kvikker opp andre, sier ordspråket videre, erfarer vi at vi blir kvikket opp selv.
For to år siden utfordret Kirkens Nødhjelp norske mennesker i fasteaksjonen til å være med å støtte arbeidet for å bringe barnesoldater over i et annet spor og gi dem en ny framtid. For noen uker siden var jeg i Øst-Congo og besøkte ett av sentrene Kirkens Nødhjelp støtter der. I et land der befolkningen har levet i skyggen av krig og terror de siste 120 årene er det ikke mye som kvikker en opp.
Men møtet med unggutten Mushamuka gjorde nettopp det. Mushamuka var barnesoldat. Men 6 måneder på senteret for 2 år siden gjorde ham til bilmekaniker. Senere tok han sertifikat. Nå tjente han nok som lastebilsjåfører til å forsørge hele familien.
Livet var blitt nytt for Mushamuka fordi mange mennesker i Norgei fasteaksjonen hadde gjort det mulig for Kirkens Nødhjelp å støtte dette senteret. Men enda mer oppkvikkende var det da han fortalte at ved neste lønningsdag skulle han kjøpe et verktøysett slik at en ny gutt på senteret kunne få samme mulighet som ham.
De gamle ord ble virkelighet. Den unge gutten i Congo levde ordene. Og utfordrer ved sitt liv oss i det rike Norge til å gjøre det samme. Dele og betale. Da bidrar vi til at mennesker som lever i skyggen av krig og terror får mulighet til ett nytt liv. Og vet du – en blir oppkvikket av det.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Madrigale og Mannskoret som synger "Hør det budskap".
