Høsten i år har vært nydelig. Med sitt fargespill i gult og rødt. Med trærne som i solskinnsdagene har stått og lyst som i gull.
Om høsten blir alt så mye klarere. Kontrastene blir tydeligere. Himmelen skifter i rike fargenyanser.
Høsten er nydelig. Men det er også noe trist med høsten. Den er på en måte også vemodig i sin vakkerhet. Fordi høsten også vitner om at livet må dø. At dette nydelige livet også er forgjengelig og har sin avslutning.
Når bladene faller fra trærne, når nettene blir lange og når kulda setter inn, - da er det også noe vemodig over alt det vakre i høsten.
For livene våre er på mange måter som årstidene. Forskjellen er at våre liv ikke gjentar seg som i årets rytme, men de har en begynnelse og en slutt.
Vi omtaler jo også menneskelivet som et slags årskretsløp når vi snakker om “barndommens vår”, - om ungdom kan vi si at de er i “ sitt livs fulle blomst”,- og når det går mot slutten sier vi at “det går mot livets høst”.
Derfor er det også noe vemodig over den vakre høsten.
Fordi våre liv også kan sees som en vandring fra vårens spirende begynnelse, gjennom livets høysommer til livets høst før den evige hvile.
Nettopp fordi livet er slik er det viktig å nyte hver eneste tid og epoke mens vi har det uten å fortape oss i drømmer om det som ikke kommer tilbake. For det er lett å henfalle i tanker om den forspilte tid og de ulevde muligheter.
Det er ikke bare utendørs det kan være kaldere og mørkere om høsten. Også på innsiden og i følelseslivet kan jeg lettere kjenne på det mørke og kalde i mitt eget liv. Men like naturlig som skiftningene i naturen er det også normalt med forandringer i følelseslivet.
Heller ikke jeg skal stå i full blomst hele tiden. Mørketid hører hjemme også i livet . Og modningstid i mørket er forutsetningen for å kjenne på det gode ved lyset og varmen.
For meg er det godt å vite at uansett om jeg er i livets begynnelse, i livets fulle blomst eller i livets høst,- så er Gud like nær uansett. Han bryr seg om oss i alle livets situasjoner og er oss nær på sin usynlige, men allikevel omsorgsfulle måte.
I lyse dager og i mørke dager, og uansett hvor jeg er i livets år, -- så hører jeg Herren til.
Som det sies i en av de nydeligste salmene jeg vet:
“Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer. I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær. Om jeg i dype daler må gå den tunge vei, Fra himlens høye saler, Hans øye følger meg.”
Forfatteren av salme 31 i Bibelens salmebok sier at; “Herre, jeg setter min lit til deg.
Jeg sier: “ Du er min Gud”. MINE TIDER er i din hånd” (v. 15-16).
Vil du skrive e-post til Per Anders Nordengen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sigvart Dagsland framføre Erling Tobiassens salme, ”Jeg er i herrens hender”.