NRK Meny
Normal

Våk og hør, Herre

Å be er å legge livet i sterke hender som bærer i tid og evighet, sier Jan Kay Krystad.

Foldede hender
Foto: Illustrasjonsbilde

God morgen. I dag skal det handle om steder å be.

Jeg tror at Gud er over alt, tilgjengelig til en hver tid og i et hvert rom. Jeg kan be på fjellet, på havet, i bilen og på kontoret. Alene eller sammen med noen. Selv har jeg likevel to favorittsteder. Det første stedet er senga. Som ufrivillig A-menneske så er det ingen bønn om morgenen. Da har jeg nok med å slepe meg ut for å møte verden og alle de mer eller mindre selvpålagte krav.

Men om kvelden. Det å ligge stille. Takke Gud for dagen som har gått. Summere opp, legge fra meg. Be for familie og nære og god natts søvn.
Jeg legger livet mitt i hendene til han som jeg tror alltid er våken.
For meg gir det ro og trygghet, og bedre nattesøvn.

Mitt andre favorittsted er kirka. Det å kunne be i Guds hus. Alene eller sammen med andre. Få hjelp til større vidd. Takke Gud for alt han gir. Be for land og folk, for det lokale og de langt borte. For nødlidende, for sørgende, for ensomme, for syke. Bønnene lyder, høyt eller stille, fra mennesker til Gud.

For snart 3000 år siden bygde kong Salomo Tempelet. Han ba til universets skaper. Han skjønte nok at Gud ikke kunne bindes til et sted, men hadde likevel laget en bygning. Og Salomo ba: ”Våk over dette huset natt og dag, over dette stedet der ditt navn skal bo, som du har sagt. Hør de bønner som din tjener bærer fram, vendt mot dette sted.”

Jeg er så heldig at jeg får lov til å være prest i tre forskjellige kirker. To av disse er staselige middelalderkirker fra ca 1160. For meg er det sterkt å tenke på at gjennom 850 år har mennesker gått inn og ut av disse rommene. Med sterke hender har de båret sine barn til døpefonten. I tro og tradisjon har de lagt dem i enda sterkere hender.

Gjennom århundrer har mennesker kommet, med sorger og gleder, i medgang og motgang, i tro og tradisjon. De har båret frem sine bønner med takk og rop om hjelp, til han som alltid våker. Og ved livets slutt har sterke hender båret tungt. Igjen med bønn om at sterkere hender må ta imot. Gjennom 850 år. ”Våk over dette huset natt og dag, over dette stedet ditt navn skal bo.”

Å be er for meg å legge livet mitt i sterke hender, enten det er i senga, i en gammel kirke eller hvor som helst. Og tro at de sterke hender bærer. I tid og evighet.