Vi begynner denne mandags morgen med en bønn. Jeg har funnet en bønn på internett, så la oss be:
Kjære Gud! Hittil i dag har jeg vært snill. Jeg har ikke sladret på noen eller mistet besinnelsen. Jeg har ikke vært grådig, sur eller selvopptatt. Jeg har heller ikke furtet, sladret, bannet eller spist sjokolade. Og jeg har ikke overtrukket kontoen min. Men snart skal jeg stå opp, og da kommer jeg til å trenge en del mer hjelp.
Amen.
Jeg er for tiden glad i mandager. Og det er fordi jeg strutter av arbeidslyst. Etter en fin sommer er batteriene ladet, og det rykker og napper i seletøyet. Jeg er glad for å ta fatt.
Jeg har en venn som er prest for de narkomane på plata i Oslo. En av klientene der sa til ham en gang:
"Mandager er en trist måte å tilbringe en sjuendedel av livet på."
Jeg har i mange år bodd en uke hver vinter i et kloster. Der lever vi i stillhet. Jeg har vendt meg til stillhet som et godt livsrom å være i. Stillheten kan gjøre meg inntrykksåpen, både for det som skjer rundt meg, og livet inni meg. Jeg har lært meg å ha det godt når ingenting skjer.
Klosterukene har gitt meg en utrolig hjelp med på veien i livet: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri kjeder meg. Aldri! Jeg er tvert i mot ruset på virkeligheten.
Arnold Eidslott skriver et sted: Våre liv er svimlende gåter. Hver dag er et mirakel.
Knut Hamsun skriver et sted: Den blotte nåde at jeg fikk livet, er den rike forhåndsbetaling for livets alle elendigheter, hver eneste en.
I Ordspråkene i Det gamle testamentet står det: Lær meg å telle mine dager, så jeg kan få visdom i hjertet.
Dagene er ikke uten ende. Men visdommen er ofte uten begynnelse.
Hvordan vil denne mandagen bli for deg?
Noen av oss skal gjøre mye i dag, fordi vi er friske og skal arbeide. Men parallelt med det vi skal gjøre, så skal vi være. Være til stede, være mor, være far, være nabo, være kollega.
Jeg vil prøve å gjøre noe godt denne uken, noe godt og nyttig, mens jeg arbeider. Og så vil jeg hele tiden prøve å være noe fint, være en god nabo, en god kollega, en hyggelig medreisende gjennom livet.
Til sist på morgenen i dag noen linjer til de som har det aller vondest når denne uken starter. De som har fått døren i ansiktet, og alt kastet rundt.
Liv Nordhaug skrev en tekst i 1994, som hun kaller Over alle dyp:
Når natten fyller dine rom og dine tanker og alle lys er sloknet, ett for ett.
Da skal du kanskje møte midt i mørket det himmellys du glemte du har sett.
Når sorgen lammer dine ord og dine hender. Du gråter i en avmakt uten håp.
Da blir du kanskje løftet midt i smerten av ham som du ble gitt til i din dåp.
Når tvilen herjer dine hegn og dine hager.
Så vårens vekster rives opp og dør, da får du kanskje se at noe spirer,
et himlens liv som er blitt plantet før.
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører Tore Ljøkjel i "Hymn to freedom" av Oscar Peterson.