Teksten er hentet fra Jes. 28, 16 og 30, 15.
Få vegger hører så mange historier som veggene i en kafé. Og så mange forskjellige historier. Jeg tror lett de kan konkurrere med et prestekontor i alvor, en guttegarderob i tull og tøys og en revyscene i munterhet. Selv er jeg ingen kaféløve, men prestejobben fører meg ofte ut av kontoret. Ut i gatene der folk ferdes. Og inn på kafeer der folk møtes. Noen kommer for å se. Andre for å bli sett. For å lytte eller prate. For å dele vennskap. Feire en glede. Lindre litt ensomhet. Eller ganske enkelt for å slå en time i hjel.
Jeg har et hyggelig kontor med en god samtalekrok midt i byen. Men noen av møtene og samtalene jeg husker best har skjedd på andre steder enn på kontoret. Noen ble til blant støyende gjester på en innrøkt brun kafé. Andre oppstod blant respatexbord og barnevogner eller i samvær med fine fruer med høye smørbrød.
Det er godt å komme ut. Det er godt å sitte i ly av andre vegger. Tiden har en annen rytme på nye steder. Jeg tenkte på det en gang jeg satt alene med en kaffekopp og en god kake. Utenfor vinduet mot gata hastet folk og biler forbi. De lot seg ikke lokke av ordet som stanset mine skritt. ’Konditori’ stod det med store bokstaver tvers over glassruta. Fra min plass på den andre siden kom bokstavene i motsatt rekkefølge.
Det lange ordet kunne deles i fire små: I ro tid nok. Fra min side av vinduet ble det en god påminnelse til en travel by, med travle mennesker og ikke minst en travel kirke. Et vennlig klapp på skulderen til svette kateketer, slitne diakoner og prester og proster man bare ser bakbeina på. Et stille rop til alle slags eksperter på alle slags kontorer som mange nøler med å oppsøke, fordi de er blitt redde for å forstyrre.
Var jeg lege, ville jeg funnet fram den blå reseptblokka og skrevet med store bokstaver: Konditori. Både forlengs og baklengs. For vi trenger gode møtesteder. Og vi trenger pausene.
Men jeg er ikke lege, jeg er prest. Prester har ingen reseptblokk, men vi er rikelig utstyrt med gode ord i vår gamle bibel. Der har jeg nettopp sjekket hva profeten Jesaja skrev om dette en gang for lenge side. "Den som tror, har ingen hast", skrev han. Og han fulgte opp med denne: "I stillhet og tillit skal deres styrke være."
Tro uten hast. Og stillhet med tillit. Det er mine ønsker for denne dagen. Kanskje ligger det en skatt et sted og venter i denne dagens timer. Skjult i stillheten. Eller gjemt i tilliten. Gå dagen varsomt i møte. Det gode som kalles Guds velsignelse kan ofte høres som et hellig sus i et møte med et annet menneske.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Marit Carlsen i sangen "Alle har hast".