Teksten er hentet fra Joh. 20, 24-30.
Noen ganger møter jeg mennesker som sier at de skulle ønske de hadde en tro. Noen sier de har prøvd å tro. De har lest i Bibelen, de har gått i kirka, de har bedt. De har forsøkt, men får ikke til å tro. Jeg har en venninne som har det sånn. "Jeg får ikke til å tro", sier hun. "Det er som om de andre har hatt en opplevelse som jeg mangler. Er det noe galt med meg? Er det jeg som er vanskelig? Er det umulig for Gud å nå inn til meg, fordi jeg er så skeptisk? Eller det Gud som er urettferdig? Eller er det sånn at Gud ikke fins likevel? Er det de kristne som har misforstått?"
Dagens tekst handler om Tomas; Disippelen, en av de tolv. Jesus var død, og nå satt disiplene sammen og sørga. Teksten begynner sånn: "Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom." Tomas var altså ute en tur. Hvorfor vet vi ikke. Kanskje han besøkte sin syke mor? Kanskje var han ute og handla lunsj til alle sammen? Vi vet ikke, men han var altså ute en tur.
Og når han kommer tilbake er de andre i ekstase. De har møtt Jesus! "Han har vært her, utrolig bra! Ikke død lenger! Så du øynene Hans, som de lyste. Deilig å se Ham igjen!" Ikke rart om Tomas kjenner seg både litt skremt av de andres vanvittige historie, og såra… Kan det være sant, at Jesus lever? Og hvis det skulle være sant, hvorfor valgte Han da å komme da alle de andre var til stede, da bare han var ute..?
Jeg har ofte kjent meg litt frustrert på Tomas’ vegne. Han får tilnavnet Tvileren, bare fordi han ber om det som alle de andre allerede hadde fått: Han ber om å få se, kjenne, oppleve Jesus, slik som alle de andre… Det er riktig at Jesus sier at "salige er de som ikke ser og likevel tror". Men ingen av disiplene trodde uten å se! De fikk se, alle sammen. Hvorfor dømmer vi da Tomas så hardt?
Jeg tror mange i vår kirke kjenner seg som Tomas. De var rett og slett ute en tur da Jesus kom! Kanskje kjenner du det sånn? Men da har dagens tekst noe oppløftende å si til deg: Det er ikke sikkert at du er en større skeptiker enn de andre.
Det er slett ikke sikkert du skal kjenne på skyld! De andre disiplene i kirka di som ikke sliter med troa si, de har ikke noe å skryte av. Hver gang en av oss blir overbevist om Guds radikale godhet, ja, da er det intet mindre enn en gave.
Det virker som om noen bare får overbevisninga i fanget, uten at de har bedt om det en gang. Andre må kjempe mer med sin tro. Dette forstår vi ikke. Teksten i dag skulle gjøre oss ydmyke på at vi kanskje reelt sett har ulike erfaringer. Kanskje var du på et vis ute en tur da Jesus kom? Kanskje kjenner du deg såra fordi det faktisk oppleves som om Han valgte å vise seg for alle de andre, bare ikke for deg?
Bare så det er helt klart: Teksten vår slutter ikke med en bitter og inneslutta Tomas. Åtte dager senere kommer Jesus nemlig tilbake. Utrolig nok er Tomas ikke gått fra de andre for lengst. Det må ha vært litt av en påkjenning for ham å fortsatt sitte midt i sorgen sammen med disse ny-lykkelige disiplene…
Men Jesus visste om Tomas’ frustrasjon. Han visste hva han behøvde, og Tomas fikk se og kjenne. Jesus kom tilbake, og da var Tomas der.
Vil du skrive e-post til Marita Sørheim, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Tore Ljøkjel i melodien "Guds hus" skrevet av Jon Kleveland.