NRK Meny
Normal

Uforgjengelighet

Like sterkt som det forgjengelige – kan det uforgjengelige komme på meg. Erkjennelsen av at det er noe som bærer utover det som blir borte, sier Siv Limstrand.

Siv Limstrand
Foto: Helge Helgheim / NRK

Teksten er fra 1. Kor 15, 42–49.

God morgen!

Jeg møtte min egen barndom nylig, etter 30 år satt vi rundt samme bord, klassen med stor K, det var en merkelig opplevelse av det forgjengelige.

Noen ganger er det påtakelig, jeg kan kjenne det, jeg kan se det – at noe er forgjengelig. Noen ganger blir jeg letta over påminnelsen. Jeg kan på et vis puste ut, se meg sjøl i en sammenheng, se at dette er livets lov i smått og i stort – forgjengelighet. Noe oppstår, noe blir borte, noe kan jeg gjøre noe med, noe er utenfor min rekkevidde.

Jeg kan plante og stelle mine epletrær, som nå står dekket av snø, men blomstene til våren og frukten neste høst - kan jeg bare håpe på.

Jeg kan nedlegge en lang dags arbeid og trykke ”print”, se den sirlige bunken av papir, håpe at det gjør en forskjell at jeg har brukt mine tankers kraft. Men like gjerne kjenne forgjengelighetens puls ettersom arkene komme ut, og en lettelse ved det. Jeg kan gjøre mitt, håpe det gjør en forskjell, men så må jeg slippe.

Men noen ganger er forgjengeligheta påtrengende, det er som det forvitrer mellom hendene på meg, livet, relasjonene – blir borte, før jeg er beredt til å slippe. Eller det er ganske enkelt vanskelig å forsone seg med, at den dagen jeg har lagt til mitt liv, kommer ikke mer.

Men like sterkt som det forgjengelige – kan det uforgjengelige komme på meg. Erkjennelsen av at det er noe som bærer utover det som blir borte.

Barne- og ungdomskoleklassen min møttes nylig til 30-årsjubileum. Det blei en sterk opplevelse av hvor nært det forgjengelige og det uforgjengelige hører sammen. Ingen kunne nekte for at vi var 30 år eldre, den betingelsen var lik – og på mange måter befriende. Men da vi satt der og så inn i hverandres ansikter, kom alle dagene tilbake, alt det som var vår felles barndom, på godt og på mindre godt. Alt det vi hadde sådd i hverandres liv, kom tilbake.

Fra det som hadde virka så forgjengelig – steig det fram en følelse av tilhørighet, og for noen kanskje den samme gamle, følelsen av fremmedhet. Det er nok også sant. Men opplevelsen av at vi var velkomne i hverandres liv for mer enn denne gjenforeningskvelden, var påtakelig, altså til å ta og føle på – den hadde det uforgjengelige over seg, nemlig retning av framtid. Der er i framtida forandringas mulighet ligger.

Paulus legger stort og sterkt ut om oppstandelsen i sitt 15. kapittel i brevet til menigheten i Korint.

Han skriver:” Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft.”

Vi veit ikke alltid hva vi sår, vi mennesker, der vi trer inn i hverandres liv. Noen ganger velkommen, noen ganger trampende inn, noen ganger til stor befrielse, endog til velsignelse. Men det er her vi er?

Skriv e-post til Siv Limstrand.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører og gruppa Smyr framføre ”Her er det fridom”.

Andakt mandag 19. november 2007