Teksten er hentet fra Rom 8, 31-39: ”Ikke noe kan skille oss fra Guds kjærlighet”.
Noen ganger er virkeligheten nesten ufattelig:
Josef Fritzl holdt sin datter Elisabeth fanget i 24 år i kjellern i huset der han bodde. Hun ble misbrukt, og han fikk syv barn med henne. Tre av dem bodde sammen med Elisabeth i kjelleren.
Det har vært sterkt å høre hvordan Elisabeth prøvde å gjøre livet så normalt som mulig for barna. Hun fortalte dem aldri at de var fanger. Hun lærte dem å lese og skrive.
Og hun fortalte dem om Gud.
Da 5 år gamle Felix ble befridd fra fangenskapet og så himmelen for første gang, spurte han: Bor Gud der oppe?
Jeg synes det er noe utrolig rørende ved det spørsmålet. Nede i kjelleren – i det hun nok hadde opplevd som et livslangt mareritt - hadde Elisabeth formidlet tro på Gud.
Bor Gud der oppe? Men det er mer enn et rørende spørsmål. Det er et dypt alvorlig spørsmål som har å gjøre med Guds nærvær – og fravær. Som krever svar.
Hvor og hva var Gud for fangene i kjelleren i Amstetten?
Inger Hagerup har skrevet et dikt som vel må være et forsøk på et svar. Svaret er at Gud er død, eller det minste maktesløs.
Diktet heter ”Den korsfestede sier” og handler om jødeutryddelsen under 2. verdenskrig.
Hun legger bl.a. disse ordene i Jesu munn: Ta meg ned det er på tide - Trodde jeg jeg kunne lide - Det som millioner led Dachau, Buchenwald og Belsen Hvor var jeg, og hvor var frelsen - Ta meg ned - Ta meg ned jeg var der ikke - Redselen i barneblikket - Morens gråt gikk meg forbi - Knus mitt kors som ikke kunne - Redde dem som gikk til grunne - Ta meg ned gjør verden fri.
Det er ikke vanskelig å forstå logikken. I møte med ondskapen i Amstetten reiser de nagende spørsmålene seg - om Guds nærvær og fravær. Om Gud.
Men troen gir oss et annet svar enn det diktet til Inger Hagerup gir.
Paulus skriver: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? … jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Bor Gud der oppe? Ja, men ikke bare der.
Til tross for alle nye spørsmål svaret reiser, må vi si: Gud bodde i kjelleren i huset til Josef Fritzl i Amstetten. Sammen med Felix, Elisabeth og de to andre barna.
Det er nesten så jeg ikke tåler det. Hverken å tro det eller si det. For dette er troens store anstøt. Guds nærvær i lidelsen. Uten å endre den.
Men her er også troens store håp. Det finnes ikke noe mørke der Gud ikke deler ditt liv.
Fatt mot Felix! Du er sett. Av ham som en dag gjør alle ting nye.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Bente Sørgård, Risør Motettkor og Sangskolen framføre ”Fordi han kom og var morgenrøden”.
