NRK Meny
Normal

Tvilernes trøst

Mirakler er en litt vrien greie, sier Sunniva Gylver i ukas siste morgenandakt.

Tvilende kvinne
Foto: colourbox.com / colourbox.com

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.

25 «Vi har sett Herren,» sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» 26 Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» 27 Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. 29 Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Dagens ord er Mirakel. Mirakler er en litt vrien greie: De som tror på Gud eller noe guddommelig, trenger ingen forklaring på mirakler. For de som ikke tror på Gud eller noe guddommelig, er miraklene ikke mulig å forklare; i hvert fall ikke som mirakler.

Et mirakel er for meg noe uforklarlig – eller noe som forblir sensasjonelt selv om det forklares. En fødsel, fotosyntesen, folk som plutselig blir friske, muren som faller. Opplevelsen av mirakler avhenger ofte av blikket som ser. Som vi synger i en kjent påskesalme: "Troens øye ser det.." Jeg tror på mirakler. Små og store. Det blir en del av min tolkningsramme for ting som skjer. Andre jeg møter, tror ikke på det. De har kanskje opplevd større mirakler enn meg – men kaller det noe annet.

Jeg opplever selv stadig mirakuløse ting - men da i betydningen magiske hverdagsting: Jeg har født tre barn, jeg ser mennesker reise seg fra de mest knuste steder, jeg ser tryllekunster jeg ikke skjønner noe av, jeg opplever en årlig vår, jeg opplever stadig at Gud bruker meg til mye mer enn jeg selv bidrar med. Og jeg ser håp og tro gro og vokse i de mest ufattelige situasjoner.

Håpet har både frykten og tilliten i seg. Både sorgen og gleden. Og ikke minst lengselen. Hvis alt er som det skal, hvis gleden er uten skår, hvis livet er uten smerte og motstand – hva skal vi da med håpet? Håpet rommer sulten og tørsten og sårene. Drømmen om noe som skal bli annerledes. Jeg vokste opp med negro spirituals – ingen kan lage sanger om håpet som dem som lever i helvete på jord. ”Så lenge det er liv, er det håp,” sies det. ”Så lenge det er håp, er det liv,” kan vi også si. Håpet kan holde oss levende lenge. Hvis ikke håpet blir en passiviserende flukt fra livet; en sløvende dagdrøm.

”Selv om alt håp var ute, holdt han fast på håpet og trodde.” Sånn skriver Paulus om Abraham. Det er et mirakel – at noen klarer å håpe når alt håp er ute. Det kunne vært skrevet om Martin Luther King. Eller om Nelson Mandela. Eller mor Teresa. Eller noen av alle de andre, navnløse, som har håpet og trodd på det umulige, og kjempet for det.

Håpet lever ikke på luksus. Det lever på motstand og kamp. Jeg har sett det mange ganger. Men jeg har også sett håp som dør. Uten håpet dør vi – eller noe dør i hvert fall i oss. Det gjør både godt og vondt å håpe. Den som ikke håper, blir kanskje heller ikke fortvilet. Men alternativet til å håpe, er dårlig. Og håpet kan gi glede og styrke midt i det vonde og vanskelige.

Denne dagen er apostelen Tomas sin dag. Han som hadde vanskeligst for å tro på oppstandelsens mirakel. Han som var tydeligst på sin tvil og sitt behov for bevis. Jeg er glad for at han har fått sin egen dag. Som en trøst for alle tvilere. Og en utfordring til oss når vi trenger det: Å åpne oss for troen på den korsfestede og opppstandne, det største mirakelet av alle.