Det er jobben min å forkynne, men aller best liker jeg å snakke med folk. Ha god tid. Kaste tanker fram og tilbake, la samtalen utvikle seg mellom oss. Se at ordene mine beveger, selv få høre ord som gjør inntrykk, kjenne at jeg må revurdere, at jeg blir usikker….
Jeg liker samtalen. Den som tar tid. – som krever nærvær og oppmerksomhet. Der jeg kan lære noe nytt og kanskje lære bort noe som hos meg er gammelt. De samtalene der det kjente blir nytt og det nye blir trygt. Det liker jeg.
For en stund siden satt en klok student på mitt kontor på Blindern. Vi hadde snakket sammen en stund. Om mange ting – men også om at det er vanskelig å finne ut hva som er sant og rett. Finne ut hvilke valg i livet som er av det gode og hvilke som ikke er det. Vi snakket om hvorfor det er skummelt å velge og hvor fristende det er å be om råd. La noen andre svare på det som blir vanskelig. Mange vil svare – vil gi råd. Men studenten antok at det var mer en fristelse, enn en klok ting å gjøre.
I Stavanger finnes verbet å trege. Det er en slags angring – en slags bitter kjip følelse som ikke slipper taket. Å trege er noe du driver med. Noe som stjeler plass. Jeg tror det er farlig å trege. Og jeg tror vi treger lettere om vi ikke selv har tatt de valgene vi skal leve med.
For det går an å gjøre dumme og ukloke valg i livet. Men det er lettere å lære av dem, hvis det er jeg som har valgt, jeg som har latt det som skjedde skje. Da kan jeg rydde opp – på egne vegne. Da kan jeg finne ut hvordan jeg lever med konsekvensene. Jeg kan gråte over det, eller juble i glede uten å skylde på noen andre. Bitterhet får ikke plass om jeg står i mine valg selv.
Men det er ikke lett. Den kloke vet at den skråsikre vet for lite. Allikevel gir vi råd, bedt og ubedt og vi gir beskjeder om hva som er rett og galt, rent og urent, til og med fra talerstoler. Det koster å avvise sånne råd og beskjeder.
Å bli trygg på egne valg tar tid, det kan kreve samtaler og overveielser. Det skal vi gi oss selv og det skal vi gi hverandre. Den kloke har lært av både gode og dårlige erfaringer.
Jeg tror også at vi har et verktøy for å gjenkjenne gode valg. Paulus beskrev det sånn til menigheten i Roma;
Ha ingen skyld til noen, annet enn å elske hverandre! Den som elsker sin neste har oppfylt loven. For disse er budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sondre Bratland synge Olav H. Hauges tekst ”Kom ikkje med heile sanningi”.
