Fordi Galileasjøen ligger under havets overflate og ved foten av bratte skråninger, kan den rammes av uventede og heftige stormvinder.
Akkurat det hendte for to tusen år siden. Bibelen forteller at Jesus gikk om bord i en båt, «og disiplene fulgte ham. Og se, det blåste opp en kraftig storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene. Men han sov.
Da gikk disiplene bort til ham og vekket ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under! Han svarte: Hvorfor er dere så redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille. Mennene undret seg og sa: Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?» (Matt 8,23–27).
Denne hendelsen var viktig og gjengis i tre evangelier. For Jesus viste med dette at han var herre over naturkreftene. Han var et menneske, men også guddommelig. – Hva er dette for en? spurte mennene om bord. Ja, vi kan undre oss. Men Jesus gjorde ikke slikt for å få PR eller vise seg. Han gjorde et under, et tegn som skal peke ut over seg selv.
Stormen kom. Disiplene ble skrekkslagne. Jesus sov trygt. Men da han ble ropt på, roet han situasjonen fullstendig ned. – Blikkstille, forteller evangelisten.
Det er som om Jesus vil si: Stormen er ikke noe problem. Frykten er problemet. «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?»
Den sveitsiske legen Paul Tournier hevdet at «frykten skaper det den frykter. Frykten for krig tvinger et land til å ta initiativ som utløser krig. Frykten for å miste kjærligheten fra en vi er glad i, får lett den følgen at vi begynner å bli mindre åpne, noe som igjen undergraver kjærligheten. Skiløperen faller mye lettere når han blir redd for å falle. Frykten for å stryke til eksamen svekker kandidatens evne til å være mentalt til stede og gjør det vanskeligere å lykkes.»
Ja vel, men hvem kan være uten frykt? Blir vi ikke redde for noe temmelig ofte, når sant skal sies? Jo. Men vi kan rope på Jesus midt i frykten. Han er den faste og den trygge i alle slags stormer.
Jeg har lest om en båt som gikk på grunn i et forferdelig vær, og den eneste som overlevde, var en gutt som ble ført av bølgene inn på et skjær. Han satt der hele natten til morgenen kom. Da ble han funnet og reddet.
«Skalv du fælt da du satt der på skjæret hele natten?»
«Ja,» sa gutten, «jeg skalv hele natten, men det gjorde ikke skjæret …»
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Odd Nordstoga synge ”Tårnhøye bølger går” sammen med Nordstrand kirkekor.
