Det var så lett før å ramse opp alt mulig som var farlig for Gudstroen. Advarslene ble så mange at de slo tilbake på seg selv. De skremte heller bort fra Gud - enn til ham.
Å sette stramme grenser fant nok støtte i det gamle testamentet i Bibelen. Da Israelsfolket etter 40 år i ørkenen stod ved grensen til sitt nye land, advartes de mot å adoptere folketroen der. Den bød på trollmenn og spåkvinner, åndemanere og avgudsdyrkere. Dem skulle de holde seg langt unna. Det var Israels Gud de skulle de tro på, ingen andre. Det var klokt for et folk som hadde hatt så vanskelig for å stole på Gud i ørkenen, å starte en ny tilværelse med trygge grenser. Alle de gamle som hadde startet ut, var døde. En helt ny generasjon skulle inn i det nye landet. Det handlet om å skape sin egen identitet og holde enheten fast i et fremmed land. Det var nødvendig for at folket skulle bli sterkt nok til ikke å forsvinne.
Noe skifter når den samme Gud viser sitt ansikt gjennom Jesus. Israels Gud er med ett ikke bare Israels Gud, han er hele verdens Gud. Juleevangeliet sender magikere fra Østen inn på scenen som vismenn, utstøtte og råbarkede hyrder som aldri kom til synagogens gudstjenester, er de eneste som får høre englesangen. Når Jesus starter sin tjeneste i åpenhet omgir han seg med suspekte syndere. Han høster mye refs fra de rett-troende. Det røpet mye hvem man spiste sammen med på den tiden. Jesus holder seg ikke borte fra de annerledestenkende.
I dag opplever vi at behovet for å tro finner andre former enn før i samfunnet vårt. Egentlig er det gamle tradisjoner fra hele verden som nå får vise ansikt uten å bli tatt av plakaten. Hva ville Gud sagt til oss nå? Jeg tror han ville be oss følge Jesus, føre oss sammen med hverandre og lytte til hverandres erfaring. Ved å gjensidig dele, kan vi få hjelp til å skjønne noe kanskje ingen av oss før har skjønt. Kristus vil være tilstede i dette møtet. Hans kraft kommer ikke til å blekne. I stedet kan han vise oss på begge sider av bordet at han er større enn vi trodde.
Gud er hele verdens Gud. Det nytter ikke å sette opp murer rundt ham. Han vil alltid klatre over. Han setter seg til bords med alle som lengter etter en sammenheng, en helhet i livet. Han har skapt oss med en urlengsel etter seg, og på forskjellig vis prøver vi menneskebarn å finne ut av hva det vil si i praksis. Han spiser fortsatt med den som møter veggen i sin søken, med den som ikke finner fram og med den som tror de gjør det, men som ennå ikke har mistet evnen til å lytte. Jesus har ikke forandret seg. Han er både den kosmiske Gud og den som gjør et lite menneskebarn helt igjen.
