Teksten er hentet fra 1. Kor. 10, 23-33.
Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt – men ikke alt bygger opp. Hvor mye enklere hadde ikke mye vært om vi slapp så mange vurderinger. Jeg tenker i alle fall sånn ganske ofte. Kan ikke fri fra meg fra det. Det kan faktisk være utfordrende å finne ut av hva som gagner, sånn i bunn og grunn. Hvem skal det gagne, i hvilket perspektiv. Hvilke hensyn skal tas. Hva skal veies for og mot.
Og det er ikke lettere å finne ut av hva som bygger opp. For hva skal bygges opp? Er det synlig eller usynlig? Jeg kjenner at jeg er vant til å tenke om det som bygger opp, at det er usynlig, det er som en åndelig dimensjon, det indre menneske.
Dette var oppbyggelig, kan vi si etter et kristelig møte. Men vi veit også at vi kjenner behov for å si det samme etter en god samtale om livets bunn og grunn, også uten at Gud er nevnt – eller etter en tur som viste seg mer anstrengende enn planlagt – og vi kjenner at kroppen er utfordra og litt forstrekt. Noe settes i gang inni oss – noe rører på seg – noe bygges.
Det er Paulus sine ord dette at jeg har lov til alt, men at ikke alt gagner eller bygger opp. Han skreiv det til menigheten i Korint. Der strevde de med mye, etterfølgerne etter Kristus. De kranglet om hva som var lov, frihetens grenser, ryktemakeri, mistenksomhet. Og det Paulus gjør, er å flytte fokus bort fra jeg/meg til den andre: Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste.
En ny instans innføres, eller rettere sagt, den andre, nesten bringes inn i synsfeltet og blir grunnlag for vurderinga – hva er det som gagner, hva er det som bygger opp? Det dreier seg altså ikke bare om meg og mitt i forhold til mitt – men den andres beste blir grunnlag for mi vurdering.
Jeg veit ikke heilt om noe blir enklere av det – at vurderingene, refleksjonene, handlingene mine skal innrettes etter den andres beste. Det er slett ikke sikkert at det var meininga heller. Men det blir heilere. For det er sånn verden ser ut. At vi deler den. Det er sånn arva etter Kristus, trua, ser ut. Vi deler den.
Vi kaster lys inn i hverandres mørke. Vi deler gaver. Vi kan bære byrder. Vi kan dele tru, håp, kjærlighet. Vi kan bygge opp. Vi kan gagne. Og så kan det også være sånn, at det er en lettelse å ikke alltid måle alt i forhold til seg sjøl, meg og mitt. Det kan sette meg fri, til å løfte blikket, se meg i sammenheng.
Og hva er så sammenhengen? Foruten den andres beste? Kan det være denne: For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.
Hvis livssammenhengen vår er denne, at vi som fyller jorden, hører sammen med alt levende, hører Gud til – da er vår vandring her på jorda ei vandring i Guds verden.
Og alt og alle vi omgir oss med, har noe å fortelle oss om Gud. Vi er ikke fritatt for vurderingene: noe gagner, noe gagner ikke, noe bygger opp, ikke alt bygger opp. Men vi har kanskje ei retning på vandringa?
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Jonas Fjeld i sangen "Som i gresset".