Teksten er hentet fra Salme 130.
Det ligger en kullbit på skrivebordet mitt. Den tok jeg innerst i Gruve 7 på Svalbard. Hva jeg gjorde der? Det lurte jeg også på. For var det noe jeg hadde angst for, så var det tette, lave innesperrede rom. Jeg er sikker på at noen av dere vet hvordan slik angst binder.
Men nå var jeg på tur til Svalbard og på besøk til Store Norske ble vi invitert inn i gruven. Og spørsmålet for meg var: Kunne jeg klare dette?
Jeg fryktet jeg ville få problemer flere kilometer inne i fjellet. Men valgte likevel å bli med inn – i hvert fall så langt som vi kunne stå oppreist.
Har dere tenkt på hvordan fellesskap gir støtte? For når vi kom dit inn hvor vi måtte over i spesiallagde biler fordi gruvegangen ikke var høyere enn vel 1 ½ meter, kjente jeg hvordan det ga trygghet å kjøre sammen med mine venner, og jeg våget ferden videre inn dit min tanke aldri hadde tillat meg.
Jeg vet ikke om jeg lukket øynene disse siste hundre meterne. Jeg snakket i hvert fall. Om alt annet enn det jeg var med på, og kjente hvordan gruvens tak som suste rett over våre ansikter der vi lå plassert ved siden av hverandre i gruvebilen var helt vekke for mine tanker.
Men så kom sannhetens øyeblikk. Inne i enden av gangen. Ut av bilen for å se en gruvearbeiders hverdag. Det var slitsomt å bevege seg på huk. Og foran meg var vognen og grabben som grov ut steinen av fjellet. Og jeg visste at dette øyeblikket måtte jeg ta et valg.
For virkeligheten kom jeg ikke utenom. Enten måtte jeg la angsten min få rom i mitt sinn, la den blomstre, og håpe på at de som var med meg hjalp meg tilbake til friheten der ute, eller så måtte jeg ta tak i den, vedkjenne meg den og bli ferdig med den!
Det var da jeg gikk ned på kne og krabbet helt inn der gruvegangen sluttet. Forbi graveren stirret jeg rett inn i fjellmassen som ved neste skift skulle graves ut. Og der, kjente jeg hvordan angsten slapp og opplevelsen av frihet fylte meg. Er det noe rart jeg tok med meg kullbiten ut – den lå rett ved siden av stedet jeg knelte.
Det var rart å komme ut i friluft igjen denne formiddagen. Det var som gleden (lovsangen) boblet i kroppen min. Og jeg skjønte hva jeg hadde vært med på. For jeg har opplevd slikt før. Ikke i forhold til angst, men i forhold til synd. Også da på kne, men foran et alter. Hvor jeg vedkjenner meg det som gikk galt i livet mitt i det siste. Og hvor øyne mine ser Kristusskikkelsen på kjeksen som jeg spiser og ansiktet mitt speiles i begerets innside før jeg drikker vinen og presten sier dette er Jesu legeme – dette er Jesu blod – det er gitt for deg! Mitt møte med Kristus i nattverden gir meg en frihet i livet – liksom møtet med meg selv og angsten ga meg frihet i gruven!
Det var andaktsteksten salme 130 som fikk meg til å tenke på gruvebesøket på Svalbard:
Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst, Vend øret til og lytt, når jeg trygler og ber. Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen; derfor må vi frykte deg. Jeg venter, ja håper på Herren, jeg venter på hans ord. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.
Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn, hos ham er full forløsning. Herren vil forløse Israel fra alle deres synder.
Vil du skrive e-post til Olav Dag Hauge, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører koret "Con Brio" som synger salmen "Jesus, din søte forening å smake".