Teksten er hentet fra Apgj. 2. 24-28.
Nå er det bare noen dager igjen til 17.mai. Det svever nok mange tanker i hode på dem som skal holde tale for dagen. Jeg gjetter vel ikke helt feil om ordet frihet er blant de ordene som vil gå mest igjen.
De fleste av våre 17. mai taler blir nok glemt. Det gjør nok prekener og morgenandakter også. Poenget med de vanlige talene er at vi faktisk av og til trenger å ta fram det som er viktig og stort, det som kan være litt vanskelig å snakke om til vanlig – enten det nå er 17.mai-taler eller for den sakens skyld, daglige andakter.
Men av og til er det en historisk situasjon som skaper nye ord, eller gir de gamle nytt innhold. Slike taler kan bli husket. Hvem husker ikke Martin Luther Kings kjente åpningsord i en av historiens store taler om frihet, var det ikke i 1963 i Washington:
"I have dream!", begynte han – og gjentok han flere ganger. Vi vet ikke helt hvordan det hørtes ut da det ble holdt en annen historisk tale om frihet.
Men vi kjenner ordene. Vi kjenner stedet. Og vi kjenner taleren. Det var Peter som talte. I Jerusalem. 50 dager etter en påske for snart 2000 år siden.
Anledningen var en merkelig opplevelse – av frihet og fest. En opplevelse som brøt alle kjente grenser for kommunikasjon – for alle hørte det som ble sagt på sitt eget språk.
Folk oppførte seg som om de var fulle. Det var glede og sang. De hadde fått en ny indre frihet. En ny frimodighet.
Og det Peter som trådte fram og forklarte hva som hadde skjedd. Her er et lite utdrag av talen hans, det som er teksten for denne dagen:
Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer. Det var jo ikke mulig for døden å holde ham fast. For David sier om ham: Jeg hadde alltid mine øyne vendt mot Herren, for han er ved min høyre side, for jeg skal ikke vakle.
Derfor gleder mitt hjerte seg, og min tunge jublet, og selv mitt legeme skal bo med håp.
For du skal ikke la min sjel bli i dødsriket og ikke la din Hellige gå til grunne. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt åsyn.
Talen handler om en annen slags frihet enn den vi hyller på 17. mai eller Martin Luther King talte om i Washington. Nå skal frihetene ikke settes opp mot hverandre.
Norges selvstendighet i 1814 – og friheten vi fikk igjen i 1945, er viktige begivenheter for oss som folk. Det må ikke glemmes. Det må heller ikke kampen mot rasediskriminering og annen urett i verden.
Men Peter forteller altså om en annerledes frihet. Den som Jesus Kristus skapte da han sto opp fra de døde. Det budskapet gjentok Peter – til det kjedsommelige. Også når han ble presset til å tie. "Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt", var hans enkle svar.
Og sånn har det fortsatt. Også med festen og gleden – for det er grunn til å feste der Peters budskap høres den dag i dag: Gud reiste han opp og løste han fra dødens veer!
Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.