Tekst er hentet fra 2. Kor. 1, 1-7.
"Trøste og bære!" - kan vi av og til utbryte når vi hører noe overraskende og uventet, gjerne noe litt ubehagelig. Ellers bruker vi vel egentlig ikke ordet TRØST så mye lenger.
Det er liksom litt for veik? Litt for klamt? Barn kan nok trøstes, men ikke uten videre voksne. Er det ikke sånn? Kommer noen og vil trøste oss, har vi lett for å lukke igjen og avvise det.
Trøst skaper en merkelig avhengighet. Det blottstiller vår svakhet. Sårer vår stolthet. Og det til tross for at vi ofte lengter etter noen trøstens ord både nå og da. Lengter etter ord og blikk som viser at noen ser oss, bryr seg om oss.
Noen som trøster og bærer. Jeg kjenner en som ikke var redd for ordet TRØST. Han heter Paulus og brukte det – jeg tror det er ni ganger i et lite avsnitt i et brev han skrev til venner i byen Korint.
Bare hør – og tell gjerne: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.
For likesom vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi vondt er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som hjelper dere til å holde ut de samme lidelser som vi må tåle.
Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. Ni ganger, ikke sant? På noen få linjer, hørte vi det: TRØST.
Det må i seg selv være nok til å gjøre mandag den 12. mai til en trøstens dag. Det kunne være godt for noen hver av oss – enten vi innrømmer det eller ikke. Og ikke minst i det perspektivet Paulus angir:
At det er Gud som trøster – dypest sett. Og det vet Paulus mye om. For han fikk møte den oppstandne Jesus Kristus, som ikke forkastet han da "skjellene falt fra øynene hans" og han skjønte hvor galt det hadde vært, da han i sin iver forfulgte de kristne.
I stedet for dom, ble han møtt av trøst – av Kristus selv. Derfor skriver Paulus mye om nåde og miskunn – og altså om trøst. Paulus ble trøstet. Dypt og fundamentalt.
Og denne erfaringen vil Paulus gi videre. Til vennene i Korint - og til oss som lytter til hans ord i dag. Der den trøsten får rom, der lyder også lovsangen, midt i et liv som ellers kan være vanskelig.
For det var det for Paulus, han som altså skrev: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst!
Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.