Teksten er fra 1. Kong. 17, 7 - 16.
Tenk deg at du har foran deg to nordmenn med helt gjennomsnittlig økonomi. Begge har så det holder til mat og klær. De har dessuten hus og bil, riktignok for en stor del eid av banken, men likevel.
Ok, der har vi dem: Ola og Per - to ganske gjennomsnittlige nordmenn. Og så spør vi dem begge. Er du tilfreds med din levestandard? Ola svarer: Ja, takk – jeg har nok. Jeg har ikke alt jeg kunne ønske meg. Men jeg er tilfreds.
Mens Per svarer: Jeg har det bra, men det er mye jeg savner for å ha det helt som jeg vil. Jeg er nok litt bekymret. Hva hvis renten begynner å stige kraftig igjen?
Hvem av dem har det best? Begge har det samme. Men de har det likevel så ulikt.
Et gammelt ord sier: Det kommer ikke an på hvordan du har det; men hvordan du tar det. Det handler om å velge bekymringen eller takknemligheten. Det er et valg mellom to helt ulike livsholdninger. For de aller fleste av oss i dette landet ligger takknemligheten nærmest. Vi er jo forsørget!
Om dette handler fortellingen i dagens bibeltekst fra 1 Kongeboks 17. kapittel. Det er fortellingen om krukken i Sarepta.
Det er tørke i Israel. Profeten Elia befinner seg i ørkenen: "Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.» Elia drog av sted til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!»
Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.»
Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.»
Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia."
Både Elia og enken hadde all grunn til bekymring. Krukken var tom. Men den ble fylt. Gud forsørget dem. De fikk noe å takke for.
Verken du eller jeg har nok opplevd et slikt under. For våre krukker er ikke tomme. Men er vi ikke da forsørget? Skulle vi ikke ha noe å takke for?
Vil du skrive e-post til Halvor Nordhaug, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kristin Linda Hansen i hennes egen sang "Jeg har så mye å takke for".