Teksten er hentet fra 1. Kor. 13, 13.
Jeg fikk en tekstmelding nettopp. Fra en god venn som bor i Asker. Han skriver:
La oss i kveld tenne lys i vinduene for ofrene for tragedien i Asia. De skadde, de døde, de pårørende, de overlevende og hjelpemannskapene. Send meldingen videre.
Ja, Thomas. Jeg er med. I kveld skal jeg tenne lys.
Det er noe med lystenning som engasjerer og berører. Det er en enkel symbolikk. Samtidig er den sterk og vakker. Å tenne et lys er en åpen og inkluderende handling. Alle kan gjøre det, og hver enkelt kan legge sine personlige tanker og følelser inn i det.
Det trenges lys i disse dager. Mange lys. For tragedien som litt etter litt går opp for oss, kalles nå den verste naturkatastrofen i moderne tid. Inntrykkene er så voldsomme at vi i blant føler behov for å beskytte oss fra dem. Lukke øynene litt. Få en pause. For vi blir slitne av sorgen og matte av å være redde.
Når tapstallene blir så svimlende store, er det lett å glemme at det er enkeltmennesker det dreier seg om. Det å miste et eneste menneske, er et ufattelig tap for dem som står fattige tilbake.
I kveld skal jeg tenne lys. For å tenne et lys gir meg en følelse av å være med. Være med i det store nettverk av hjelpere som mobiliseres verden over.
Dypt inne i oss alle ligger en visshet om et slektskap som omfatter alle mennesker. Vi er en familie, alle vi som bærer menneskekropp. Vi hører sammen. Det er ikke riktig å si dem og oss, selv om noen bor langt borte. Ordet er vi. Det er vi som er rammet. Såret. Savnet. Og knust. Vi, som verdenssamfunn, står ovenfor den største humanitære redningsaksjonen noensinne. Vi kan ikke bringe de døde tilbake, men vi kan gjøre veldig mye for de overlevende.
Mitt lys i dag er for alle som bidrar i hjelpearbeidet. Alle som rydder strendene og leter i ruinene. Alle som pleier de skadde og trøster de sørgende. Gode medarbeidere i alle hjelpeorganisasjoner. De fortjener vår støtte, vår takk og vår godhet. For de gjør en gjerning på vegne av oss alle. De virkeliggjør de største verdiene: Troen, håpet og kjærligheten. Og størst blant dem er kjærligheten.
Et dikt i et bønnebok lyder slik:
Om jeg kan be, vet jeg ikke. Og ikke om jeg kan lovsynge. Om jeg kan tro…
Tro?
Men jeg kan tenne et lys.
Det blir min bønn, min tause bønn.
* * * *
Vi hører Trygve Hellesen og Jan Inge Wiig Andersen i melodien "I stillhet".