18. mai, og det er dagen etter dagen! Ennå sitter grunnlovsdagen i kroppen hos mange av oss, og derfor skal denne morgenandakten dvele ved noen tanker etter frihetsdagen.
17. mai er takknemlighetens og forpliktelsens dag.
Det er dagen i rødt, hvitt og blått vaiende i vinden sammen med bjørketrærne. Det er barn og voksne i bunad og penklær. Det er festdag fordi vi har noe å feire og noe å forplikte oss på å føre videre.
Som en forenet og sammenhengende linje over hele landet vårt gikk i går verdens mest geniale oppfinnelse som må være barnetoget. Titusenvis av barn som ropte hurra. Ingenting kan måle seg med barnetoget. Og det er ingen som har barnetog som vi har det.
Det er noe annet enn militærparader og demonstrasjoner av makt og våpen. For det er barn som representerer framtid og håp. Og deres hurra-rop er det grunn til å ta del i. For det er ingen selvfølge å få bo i et land med frihet og med like rettigheter for alle. Det er det stor grunn til å feire og glede oss over. Derfor er 17 mai takknemlighetens dag.
Sangene som tonet over landet i går minnet oss om dette: "Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!"
Det er godt å ha en adressat også for det gode og for det som ikke er noen selvfølge. For "Fagert er landet Du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader".
Jeg synes det er interessant at vi kaller 17. mai for frihetsdagen. For det var jo den dagen vi fikk loven. Grunnloven, - som ga oss friheten. Den gode lov med frihet, rettferdighet, respekt og like muligheter for alle. Den gode loven med den gode friheten. For uten lov i det hele tatt finnes ingen frihet, bare lovløshet.
Derfor er 17. mai takknemlighetens dag. Takknemlighet for det vi har og som på ingen måte er noen selvfølge.
Og samtidig er 17. mai også forpliktelsens dag. For vi må ikke glemme at friheten forplikter. Den forplikter oss til å ta del i andres frihetslengsel og frihetskamp. 17. mai hjelper oss til å lære av historien så det vonde aldri skal få gjenta seg. Å feire vår egen frihetsdag handler også om å forplikte seg til frihetsarbeid for andre. "Også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir".
Prekenteksten som ble brukt i kirkene våre i går hadde i seg perspektivet om at ingenting er en selvfølge:
Salmisten sier i en av Det Gamle Testamentes salmer (121) :
Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke di fot bli ustø, din vokter blunder ikke. Nei, han blunder ikke og sover ikke, Israles vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge, Han er ved din høyre hånd.
Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.
Vil du skrive e-post til Per Anders Nordengen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Oslo Filharmoniske kor i "Gud signe Noregs land" av Arne Garborg og Sparre Olsen.