Vi våget oss til og med på en avstikker til en dal i Telemark for å spise lunsj hos venner. Så langt gikk det meste bra. Men utpå ettermiddag gikk det ikke helt som planlagt. Vi valgte feil i et kryss og oppdaget etter noen timers kjøring at vi var i ferd med å gjøre en unødvendig lang omvei. Da vi ble klar over bommerten var det faktisk skam å snu – det ville ta enda lenger tid å kjøre tilbake og velge riktig vei.
Stemningen i bilen snudde fra ”dette skal vi klare, det går bra, det er ikke sååååå langt igjen” – til ”hvem var det som ikke hørte etter på veibeskrivelsen, vi kommer til å kjøre halve natta, så kjedelig”
Men så, litt etter litt, oppdaget vi at den omveien vi hadde tatt inn på hadde imponerende mye vakkert å by på. Og her satt vi som på første rad og hadde de beste muligheter til å nyte noe av det mektigste i skaperverket. Høye fjell og dype daler, ville, buldrende fosser, skyer som snek seg mellom fjelltopper. Hvite ferger utpå fjorden, sauer og geiter i knallgrønne, bratte enger, små gårder som kloret seg fast til fjellsida.
Av og til blir vi så opptatt at alt vi skal, planer som skal følges, ting som skal gjøres, at vi glemmer å se det gode og vakre rundt oss. Kanskje er det ikke så dumt å ta en omvei en gang iblant – og få muligheten til å takke Gud for alt det vakre Han har skapt.
Som Paulus skriver i dagens tekst fra Efeserbrevet: Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.
En annen som var opptatt av å takke Gud var Frans av Assisi, opphavsmannen til Fransiskanerordenen. Tiggermunken Frans ønsket å være et redskap for Gud, å fremme rettferdighet og leve med de fattige. Og han var opptatt av å gi Gud takk og ære, blant annet med denne bønnen fra ”Fullkommenhetens Speil”:
Når dagen gryr, skulle menneskene prise Gud, som skapte Bror Sol. Gjennom ham får vi øynenes lys. Og når kvelden kommer, skulle vi love Gud for Bror Ild, som lyser og varmer i mørket. Ved disse våre brødre har Gud velsignet oss. Skapningens herre fortjener vår takk for alt som tjener oss til beste hver dag.
Frans av Assisi er også opphavet til en av våre vakreste salmer – ”Solsangen”. På en finurlig måte har han fanget inn bredden i skaperverket – og gir Gud takk og ære for Solen, Månen, Vann og Ild, ja, selv Døden takker han for.
