Teksten er hentet fra Kol .1,.3-8 – Den kjærlighet dere har i Ånden.
God morgen! Frigjøringsdagen!
Bildene sitter på netthinna – bildene fra frigjøringsdagene i mai 1945. Da folket kom ut på gatene, fant fram flaggene de hadde gjemt i fem lange år, sang nasjonalsangen, omfavnet hverandre, laget kolonner av alt som hadde noe som likna på motor. Ut på gatene, søke sammen, kjenne på friheta, rope den ut, uten blygsel, før fienden hadde kommet seg ut og avgårde – seiren var vunnet, friheten gjenfunnet. Men ikke uten kostnader.
Og kostnadene hadde mange sider og skygger. Vi har bautaer for de som ofret livet i kampen mot nazismen, velfortjente minnesmerker. Minnesmerker vi trenger for å ha de synlige tegnene rundt oss - som minner oss på, at å kjempe for det man har kjært, er å risikere å miste det. Livet eller de kjære. Dø om så det gjelder.
I skyggene lever minnene etter de som ikke døde så ærefult, det de kjempet for var ikke rent, det var feil. Men de trodde. Og sårene var lenge åpne hos de som ble igjen. Fikk ikke gro. Fikk ikke fred. Men skam.
I seiersrusen er det bare klare farger, svart, hvitt – og rødt og blått. I ettertankens lys trer andre sjatteringer fram. Og de som ble dømt til å bøye ryggen i skam, aner vi ennå bare konturene av.
Vi skal takke Gud for freden som kom, takke for alle de som ga livet i kampen for frihet. For motet de viste. For den sannhets ånd de kjempet for. For kjærligheta til landet og folket som dreiv dem ut i skogen, ned i kjellerne, ut på havet.
Og vi skal be om styrke og mot for freden som det hver dag må kjempes for. Men vi kan aldri ta Gud til inntekt for oss. ”Som i hele verden ellers har evangeliet båret frukt og utbredt seg også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte Guds sanne nåde å kjenne.” Det skreiv Paulus til menigheta i Kollossae.
Evangeliet er godt nytt. Det er nåden som sås i våre hjerter og blir til frukt - glede, fred, tilgivelse og kjærlighet. Evangeliet gjør våre steinhjerter om til kjøtthjerter, gjør vår sårbarhet til styrke, vår mulighet. Evangeliet forteller oss å vende det andre kinnet til, å elske ikke bare våre venner, men også våre fiender. Dette umulige prosjektet, denne alt for store fordringa. Men som vi aldri kan gi opp som Kristi venner, søstre, brødre, disipler, etterfølgere.
Så hvordan kan vi leve med frimodighet med denne fordringa – uten at den blir en byrde som knekker oss? Kanskje vi kan hente trøst, mot og inspirasjon fra Halldis Morens Vesaas sitt etterkrigsdikt: No plantar kvinna i verda eit tre? Bøye oss ned, grave, plante, tro at kjærlighet kan gro også i oss?
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Grete Storbæk Eriksen synge sin egen melodi, med Halldis Moren Vesaas’ tekst, ”No plantar kvinna i verda et tre”.
