Vatnet skylte litt oppover og dekte til, trakk seg tilbake og blottla. Gradvis blei tørre, grå steiner gjort blaute, svarte og skinnende. De blei forandra. Lå heilt stille. Og blei forandra. Først i farge, så i form, når jeg så dem gjennom vatnet som steig med floa. Lenge satt jeg der og bare tok inn synet av forandring. Så tydelig. Så enkelt. Å la seg dekke til. Av vatn. Og bli forandra.
Når Paulus skriver i brevet til Kolosserne: ”For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham” – da handler det om forandring. Da handler det om å bli ikledd et nytt menneske, dekt til, bli gjort til Kristi søster og bror og settes inn i en ny livssammenheng.
Vi ser det i symbolikken rundt dåpen. Særlig når små barn døpes, ikledd kvite kjoler, symbol på den nye kroppen, og luene – som en troens hjelm som settes på etter at vatnet har sildra over hodet. Og vi løfter dem opp og sier: se, her er vår nye søster, som Kristus har gjort til sin - og når vi tar imot henne, tar vi imot Kristus selv. Dette er troens mysterium, at så dype forandringer og forbindelser kan skapes mellom mennesker, mellom fremmede. Slik at vi ikke lenger er fremmede for hverandre. Men del av den samme kroppen. Og her blir vi værende. En levende del.
Være levende – det higer vi etter, lengter etter, søker – på mange vis og på mange steder. ”Nå kjenner jeg at jeg lever!” Det er ei sterk setning, sterk melding. Ganske ofte sett på framsida av et ukeblad. Noen har vært gjennom ei krise, eller vært nær ei. Fått en wake-upcall som vi gjerne sier. Og da blir ytringene sterke. For opplevelsen av liv er sterk. Og strykende. Særlig om det handler om nye sjanser. En ny start. Tilgivelse.
Noen ganger tenker jeg at jo sterkere følelsen av liv er, jo sterkere er behovet for tilgivelse. For det er når vi er utpå, involverer oss, søker nye veier, relasjoner – da er risikoen for å trø feil så mye mer tilstede enn om vi sitter stille i en krok – både i reell og overført betydning.
Måten Paulus uttrykker dette på er slik: ”Han gjorde dere levende med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger.” I tilgivelsen ligger livets mulighet, forandringens mulighet.
Grå steiner blir blanke, svarte. Vi mennesker kan også skinne for Gud og hverandre. Kan vi ikke? I trygghet og glede over forandringas og tilgivelsens mulighet.
