Teksten er hentet fra Apgj. 13, 46-52.
Det er rart, hvordan noen ord som virker så trøstende og løfterike for noen, for andre kan være ord som stenger og gjør vondt? Jeg opplever stadig at ord i Bibelen som er kjær utenat-lærdom for mange mennesker, for meg er ord som gir meg flere spørsmål enn svar.
En sånn følelse får jeg når jeg leser om Paulus og Barnabas i Antiokia. I utgangspunktet en positiv fortelling om hvordan den kristne tro blir delt med mange slags folk, også ikke-jøder, eller hedninger. Mange er nyssgjerrige, åpne og tar imot. – Og så: De vanskelige ordene: "og alle som var bestemt til evig liv, kom til troen."
"Alle som var bestemt til evig liv." Det høres ut som Gud skulle ha sittet og sortert ut folk fra begynnelsen av, i 1. og 2.sortering. Jeg får det ikke til å stemme. Jeg klarer ikke tro det.
Hva tror jeg da, om livet etter døden, sagt på noen få linjer, forståelig en tidlig torsdags morgen?
Jeg tror at Gud er allmektig, har skapt alle og elsker alle. Jeg tror Gud kaller på oss alle, og utfordrer oss til å leve livet sammen med ham. Jeg tror at Gud vil felleskap med alle mennesker, til evig tid.
Jeg tror Gud elsker rettferdighet og er opprørt over all den urett som finnes i verden. Jeg tror at vi skal stå til regnskap med våre liv overfor Gud på Dommens dag. Jeg tror Gud er en Gud med mye nåde i bakhånd.
Jeg ser at Bibelen har mange tekster som snakker om to utganger på livet, også ord lagt i Jesu munn. Tekstene er ganske forskjellige, både hva gjelder kriteriene for hvem som i så fall er "innenfor" og "utenfor", og hvorvidt dette er noe vi mennesker skal spekulere i.
Jeg vil ikke snekre Gud og troen helt i mitt eget bilde. Det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker å la meg utfordre av de delene av Bibelen og av troen som jeg opplever det vanskelig å komme til rette med. Jeg vil ha en ydmykhet på at Gud er større enn alt jeg kan forstå. Men likevel er alle gudsbilder og all tro preget av det enkelte menneskes livserfaringer og personlighet.
Jeg klarer ikke legge livet mitt i hendene på en Gud som jeg er mest redd for eller provosert av. Hvis Gud er allmektig og elsker alle, så må da Gud kunne ordne det sånn at alle som ønsker det får evig liv med Gud? Dersom det er to utganger på livet – så må vel alternativet til himmelen være intetheten? For Gud er kilden til alt liv, og i Helvete finnes pr. def. ikke Gud – og derfor heller ikke liv?
Jeg er kalt til å peke på Jesus Kristus som veien, sannheten og livet. Jeg tror på det og erfarer det. Når det ellers gjelder spørsmål om evigheten og forholdene der, går jeg noen runder stadig vekk.
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kirsten Bråten Berg synge "Eg veit i himmerik ei borg".