Teksten er hentet fra Forkynneren 5, 12-16.
"Jeg dør en lille smule, hvert eneste sekund" skriver danske Grete Risbjærg Tomsen i et dikt.
Vi dør litt, hele tiden, helt til vi holder opp med å leve her på jorden, og derfor holder opp med å dø. Sånne ord om døden gjør den til en naturlig del av livet. Og den er det. Likevel opplever vi den ofte som vond, brå og meningsløs – særlig hvis vi møter den i et menneske som skulle hatt lenge igjen å leve og gjerne ville leve.
Jeg tror de færreste av oss kan være forberedt på døden, sånn på alvor. Vi blir små i møte med den. Vi stilles ansikt til ansikt med våre egne liv – våre valg, vår frykt, vår tvil og tro, takknemlighet, skyldfølelse, avmakt. Ord vi ville hatt sagt eller usagt. Ting vi ville hatt gjorden eller ugjort. Døden gjør både livet og døden tydeligere.
Jeg tror forfatteren av Forkynnerens bok i Bibelen har tenkt en del på livet og døden. En klok mann, til tider tørrvittig, men nokså dyster og kynisk. "Alt er tomhet og jag etter vind", er ord som går igjen. Og en utfordrende tanke: Hva nytter alt vårt strev og jag?...Om den rike, sier Forkynneren: "Slik som han kom fra mors liv, like naken som han kom, skal han gå bort igjen.
Han har ingen ting igjen for sitt strev, ingenting som han kan ta med seg." Det er vanskelig å være uenig i det. Vi kan ikke ta med oss noe mer når vi forlater verden enn det vi kom inn i den med. Som påminnelse til et forbrukersamfunn på høygir, er det absolutt på sin plass.
Likevel er det noe som ikke stemmer helt. For selv om vi vil ha liten glede av å ta med oss materielle ting i vår grav, så er vi annerledes når vi går ut av verden enn da vi kom inn i den. Vi bærer på en hel livshistorie, på godt og vondt. Men viktigst – vi har satt våre spor hos noen mennesker underveis. Det er ikke det samme hva vi bruker livet vårt til og hvordan vi møter mennesker.
Det blir litt snevert – selv om det også er klokt – når Forkynneren konstaterer: "Hør nå hva jeg har funnet: Det beste et menneske kan gjøre, er å spise og drikke og ha det godt midt i alt sitt strev og slit under solen den korte tiden Gud lar det leve." Sagt til oss i verdens rikeste og beste land å bo i - som likevel har mange mennesker som strever med livene sine – blir det litt defensivt. Ja, jeg tror vi skal gripe øyeblikket og verdsette hverdagens gleder.
Men hvis jeg ikke bare gleder meg over mitt eget liv de mange gangene det er mulig, men også gjør livet til noen andre mer fylt av glede – da reiser jeg ikke like tomhendt og naken herfra. Da setter vi gode spor, og reiser kledt i andre menneskers takknemlighet og kjærlighet. Hva mer kan vi ønske oss å ha med oss – når vi i tillegg kan tro på en Gud som gjør død til liv for oss?
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bjørn Eidsvåg synge "Eg ser".